Ary har utstrålingen og faktene til en artist som opptrer på store arenaer, og lager musikk som passer til en litt posh nattklubb.
I dag er det derimot ingen av disse scenene hun skal fylle, men Øyafestivalens Sirkus-scene. Og attpåtil i beste middagstid.
Når hun trer ut på den røykfylte scenen og begynner å synge drømmende på rolige melodier, kan man tenke at hun skulle spilt ute i den svært kjærkomne solen Oslo endelig har fått tilbake.
Så smeller det til med brå, hard og energisk elektronika. Da passer det plutselig veldig bra likevel.
Forførende mørke
På innspillinger er mye av Arys musikk svevende og litt lavmælt. Det er hentet mye fra soveromspopen, selv om den er mye mer perfeksjonert. Live er hun nede på bakken, og med mye mer energi.
Sammen med fire dansere tar Ary Øyapublikummet gjennom en drøy halvtime med et koreografert og intenst popshow. Hun tar lange danse-avbrudd fra syngingen, og får en naturlig, fremhevet plass i koreografien.
Under «My Awe Sustains» løfter de fire danserne henne opp som i en grasiøs stage dive, og det er ingen tvil hvem showets midtpunkt er.
Det er forførende og sexy, og samtidig mørkt og mystisk. Elektronikaen i bunnen av låtene er likedan, og komplimenterer showet perfekt.
Arys vokal legger seg noen ganger på samme linje, andre ganger står den i harmonisk kontrast.
I pausene mellom låter, der så å si alle andre artister ville pratet litt til publikum, står hun stille ved mikrofonen og ser meningsfullt ut på publikum. Hun lar vinden blåse henne i håret og stillheten snakke for seg.
Fra eurodance til Eurovision
Musikken i flere av Ary sine låter er så godt som ren eurodance, av den senere typen. En sjanger som har begynt å få henge med på y2k-renessansen, og som på ny føles veldig frisk.
Fra Sirkusteltet denne dagen kan man drømme seg til nattklubber ved Middelhavet. Bortsett fra at det dessverre ikke er noen som danser.
Men andre ganger, blir opptredenen på scenen likere noe fra Eurovision. Da Loreen-type Eurovision, altså, ikke Käärijä. Det blir bare litt vel folkelig tilpasset, litt lite særegent.
Som på den nyeste utgivelsen som avslutter showet, «Himalayan Road». Her er det ikke kvaliteten på låta, men mangelen på en sterk identitet som gjør den til konsertens svakeste.
Off beat
Selv om Ary synger veldig godt, får hun mye hjelp av effektene som farger vokalen hennes.
Når hun derimot skal ta partier hvor hun må nærmere rap enn sang, sliter hun med å holde beaten. Hun faller ikke totalt av takten, men det er nok av beat til at det hakker, også i publikum.
Da er det godt at de låtene hvor dette merkes mest, også er de som aller røffest dropper ut i hard klubbing, og med det også har den aller kuleste koreografien.
Stjernenykker
Ary har selv lagt opp til at det hun gjør på scenen, trenger å være finpusset til det siste. En sånn konsert skal dra deg inn i artistens verden og bare sende seg ut med deres velsignelse.
Da må fasaden og nivået, være der hele tiden.
Selv om det hakker så vidt her og der, er grunnsteinen lagt for noe veldig stort. Og i norsk sammenheng, gjør Ary ting vi er vant til først og fremst å se fra utenlandske stjerner.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
