Nå og da gis det ut plater som får deg til å føle at musikk er større enn sjølve livet.
Langt oftere gis det ut musikk som ikke etterlater stort mer enn en følelse av tomhet. Det siste albumet fra Imagine Dragons oppleves nettopp slik. Selv etter utallige lytterunder og store mengder velvilje er det vanskelig å få noe ut av Smoke + Mirrors. Det eneste som blir tydelig, er hvor flaut det er når det er et gigantisk gap mellom ønsket om å lage noe stort og det faktiske resultatet.
Smoke + Mirrors er et pompøst album, både lyd- og tekstmessig. Ta for eksempel albumets andre låt, «Gold». Den later til å være skrevet med arenakonserter i bakhodet, og Las Vegas-bandet låter enda mer Muse-inspirerte ut enn vanlig. Smått industrielle partier jager fremover og avløses av et selvhøytidelig, korbasert refreng. Teksten er en Kong Midas-lignelse om hvor vanskelig det kan oppleves å gjøre suksess. Hvem kan du egentlig stole på når alt du tar på blir til gull, spør bandet som gjorde nettopp suksess med låten «Radioactive» fra 2012. Det er ikke så greit.
Se «Shots»:
Nedslagsfeltet for storslått middelklasse-rock er stort – uten at dét nødvendigvis er et kvalitetstegn. Muse og Kings of Leon har gjort iallfall delvis fortjent suksess i formatet, mens låtmaterialet til Imagine Dragons fremdeles gjør det uforståelig at bandet har 12 millioner fans på Facebook. Låtene på Smoke + Mirrors er både blodfattig og selvmedlidende. Det er mye syting – for eksempel om rotet som oppstod og drømmene som forsvant («Dream»), gjerne formidlet via klisjéer og dårlige metaforer, som for eksempel i «Polaroid».
Foruten nevnte påvirkningskilder høres det ut som Coldplay og The Black Keys har preget vokalist Dan Reynolds og de tre andre bandmedlemmene. Tidvis sniker de også inn gitar-gjøgleri à la Mars Volta. Låtene beveger seg fra det grandiose til slitsom honky-tonk med kassegitar. Det er aldri nyskapende, og egenart er et fremmedord.
Det mest imponerende ved Smoke + Mirrors er hvor tom du føler deg etter å ha lyttet til albumet. Og dét er jo ikke særlig imponerende.
Trine Aandahl
