Selv om Dave Mustaine har levert to bunnsolide Megadeth-plater i United Abominations (2007) og Endgame (2009), har han gitt albumene forbløffende lite backing. På bandets seneste turné spilte de stort sett bare «Headcrusher» fra sistnevnte albumet, og signaliserte åpenbart at det var fortiden som var mest interessant.
Så når Megadeth nå er klar med TH1RT3EN, er det grunn til å lure på om Mustaine bare gir ut platen for å kunne fortsette å turnere på klassikere som Rust In Peace (1990) og Peace Sells… (1990), eller om han virkelig planlegger en fremtid med friske, nye låter.
Albumet vitner i hvert fall ikke om et band i storform, og da tenker jeg ikke bare på den teite tittelen. Den rå sounden og rett-i-ansiktet riffingen hinter om at Mustaine gjerne vil være aggressiv og relevant, men låtmaterialet er rett og slett ikke godt nok. Høydepunktene finnes, for all del, spesielt er «Never Dead» og «Black Swan» sterke låter hvor Mustaine veksler mellom brutale riffangrep, snerrende sinne og selvsikre, storslagne melodier.
Men uansett hvor hardt han prøver med konspiratoriske tekster, blødende satirisk samfunnskritikk eller oppdriftlåter om å kjøre bil jææææla fort, er TH1RT3EN en stort sett uengasjerende plate. Og da blir den demoaktige produksjonen mer en hemsko enn det primitive statementet det kanskje er ment å være, og Mustaine står igjen som en visjonsløs bandleder. Det er ikke direkte dårlig eller mislykket, Mustaine er en for god gitarist og erfaren kar til det, det er bare ganske… kjedelig.
Som for å understreke stagnasjonen, er også to av låtene – «New World Order» og «Millenium Of The Blind» demoer fra 90-tallet som Megadeth nå har rotet frem fra arkivene. Takke meg til United Abonimations, et av de mest undervurderte metalalbumene fra de siste fem-seks årene.
Asbjørn Slettemark
PS 1: Dave Mustaine truet Lydverkets Kristin Winsents med juling
