Trang fødsel

Det er glissent i Frognerbadet på Norwegian Wood-lørdagen – 2500 mennesker, anslår et trent bransjeøye. Så mye for at et av sin generasjons beste band topper plakaten med en – i i kraft av sin blotte eksistens, strengt tatt – sensansjonell plate i kofferten.

Men det var Manic Street Preachers dette skulle handle om. Waliserne sparker i gang med «Motorcycle Emptiness», en av få strålende låter fra den generelt noe oppskrytte debuten. Og det låter fint – helt fram til gitaren til frontfigur James Dean Bradfield går såpass til helvete at han må synge gitarpartiene.

Problemene fortsetter inn i «Your Love Alone Is Not Enough», og når de må ta en lang pause etter et mislykket startforsøk, synes fadesen å være et faktum. Publikums allsang av «Ja, vi elsker dette landet», på jovial kommando fra Bradfield, er et fattig plaster på såret.

Derfra og ut går det meste på skinner. «Everything Must Go» og «Ocean Spray» duver behagelig avgårde, men det er først med det melodiske monsteret «You Stole The Sun From My Heart» bandet bandets tilstedeværelse utstråler nødvendighet. «Suicide Is Painless», best kjent fra TV-serien M.A.S.H., utgjør imidlertid en nedtur både i intensitet og nerve.

Låter som «(It’s Not War) Just The End Of Love» og nevnte «Your Love Is Not Enough» viser med tydelighet at Manics i mindre grad enn mange av sine generasjonsfeller er avhengige av å lene seg mot gammel storhet.

Bandet skriver fortsatt vitale sanger – da føles inklusjonen av den litt kørka glam-øvelsen «You Love Us» som smått bortkastet spilletid. Eldre «Motown Junk» holder seg langt friskere, mens «A Design For Life» og «Tsunami» illustrerer hvilke fenomenale popmuskler trioen besitter på sitt  beste. Bare synd at konserten aldri helt kommer seg over startvanskene.

Marius Asp