Navigators: The Straight And Narrow
[Columbia/Sony Music]
Navigators har problemer med å finne en egen identitet oppi all sjangerhyllesten.
Trond Andreassens post-Ricochets-fremstøt i albumformat gir litt for ofte gir lytteren en følelse av at han spiller og synger seg gjennom diverse seksjoner fra egen platesamling: det blir sjangerstødig og stilsikkert, men sjelden spennende.
Navigators fremstår dermed først og fremst som et hyllestband til den amerikanske og britiske musikkscenen fra medio 1900-tall og oppover; fra bluegrass (”The Straight And Narrow”), sentimental, Everly Brothers-aktig flerstemt pop (”Winter Song”) til Rolling Stones-rock (”Keep My Eyes On The Road”). Man skulle kunne ønske seg at Andreassen med følge hadde hatt større vilje til å finne sin egen identitet et sted i dette sjangerplankingskonglomeratet, noe de aldri gjør; Andreassens signatursterke, trygge stemme til tross. Det må også her nevnes som et nokså markant irritasjonsmoment at hans engelskuttale har ganske store mangler- noe man ikke merket så godt i Ricochets’ mer fuzzkledte lyddrakt, men som i denne mer klartproduserte sammenhengen lyser opp som et gjentakende bevis på at vi tross alt har med folk fra Østfold og ikke Kentucky å gjøre.
The Straight And Narrow er lyden av en god vokalist og et dyktig band som aldri setter seg fore å overraske lytteren, men alltid befinner seg innenfor trygg avstand til forne helter. Med noen hederlige unntak (”Rose’s Bed”, ”Winter Song”, Jacques Brel-coveren ”Amsterdam” og den tidligere nevnte singelen) oppleves albumet utstudert stilsikkert, i overkant traust, og til syvende og sist lite givende.
Jørgen Hegstad
