Til tross for at han har stått sentralt i to av mine største konsertopplevelser noensinne – The White Stripes på Betong i 2002 og The Raconteurs på Hove ’08 – har jeg til tider vært lei av Jack White. Ikke minst fordi hans status som popkulturelt ikon ofte har raget over hans faktiske produksjon, enten det er som frontmann i de to nevnte gruppene eller The Dead Weather.
Mye kan imidlertid tyde på at arbeidet med plateselskapet Third Man Records, som har resultert i både glimrende, pussige og direkte idiotiske utgivelser, har pumpet nytt blod inn i de kreative årene til mannen. Med debutplaten – påbegynt da Wu-Tang Clans RZA i siste liten avlyste en studioavtale – holder han skuldrene kledelig senket, tross den brustne tematikken som henger over de tretten låtene.
”I won’t let love disrupt, corrupt or interrupt me”, synger han i duetten “Love Interruption”, og denne skepsisen til kjærligheten – for ikke å si det motsatte kjønn generelt – ligger tjukt klistret utenpå flere av sangene her.
”I hear a whistle, that’s how I know she’s home/ Lipstick, eyelash, broken mirror, broken home” får stå som selvforklarende, mens ”And you’ll be watching me, girl/ Taking over the world/ let the stripes unfurl” er vanskelig å tolke som noe annet enn et velrettet spark mot eks-partner og -bandkollega Meg White.
Noen deppeplate er dette imidlertid et stykke unna å være. Snarere utmerker albumet seg som det mest varierte i Whites karriere. Den amerikanske tradisjonen står naturlig nok fortsatt sentralt – det være seg bluesrock, folk eller country – men nyansene er flere og mer finskårne enn noen gang før.
«Sixteen Saltines»:
Høydepunkter teller gitardrønnende “Sixteen Saltines”, det folksy tospannet “Hypocritical Kiss” og tittelsporet, samt den direkte strålende avslutningsduoen ”On And On And On” og ”Take Me With You When You Go”. Særlig sistnevnte oppsummerer Blunderbuss’ spennvidde og løssluppenhet utmerket – raffinement og råskap får blomstre side om side, med lik tyngde på vektskålen.
Den dunker gjennom poenget ytterligere: Det finnes ikke den retrorocker som har bedre smak enn Jack White. Noen ganger er dét nok.
Marius Asp
