Mitt første møte med Dave Longstreth var på Black Flag-etter-hukommelsen-albumet Rise Above. Det satte dype spor, jeg har aldri hørt musikk så perfekt ikke-gjengitt som der (jeg kan til dags dato ikke kjenne igjen favorittlåten «Six Pack» i Longstreths tapning uten å fokusere). Mye av utfordringen med Dirty Projectors har alltid vært hans lite hengivne forhold til låtstruktur – det er derfor bandets forrige, Bitte Orca, ble den suksessen den ble: han traff en nerve som tangerte særhet og tilgjengelighet på en nærmest perfekt måte.
Swing Lo Magellan er ikke mindre tilgjengelig enn forgjengeren. Snarere er det hans snilleste og mest fokuserte album så langt, med færre snodigheter og krumspring. Førstesingel «Gun Has No Trigger» har noe Gnarls Barkleysk over seg, og er deres største kommersielle frieri her.
Muligens er det noe søkt å tro at vokalist Amber Coffmans nylige gjesteopptreden med Major Lazer har hatt noe å si for prosessen, men det er ingen tvil om at det er hentet en god del hiphop-inspirasjon i rytmikken. Åpningssporet «Offspring Are Blank» sin Neptunes-apende trommeproduksjon og forstyrrende-men-nydelige «The Socialites» viser dette mest – Coffman gjør på sistnevnte årets vokalprestasjon uansett sjanger, og det er Dirty Projectors’ sterkeste låt så langt i karrieren. Den viser også noe av hemmeligheten bak Swing Lo Magellans uovertruffenhet, for mens eksentrisitetene vel er tonet ned, har den melodiske egenarten fått større fokus. «Unto Caesar» er så smart og fengende at man bare må le høyt (noe som også gjøres i selve sangen). Det er så lekent, søtt og sinnrikt at det i store perioder setter alt annet han har laget i skyggen.
Det viktigste grepet som er gjort her er allikevel å strippe ned lydbildet betraktelig. Der man tidligere har blitt bombardert av overlessede lydbølger, er det her svært stort fokus på Coffman/Longstreths vokaler, trommer, klapping og annen perkusjon, bass og strykere. Dette gjør at låtene kommuniserer bedre, som lytter føler man seg nærmere de tross alt temmelig innfløkte melodilinjene – og de sjeldnere, men absolutt tilstedeværende koko-øyeblikkene (kremtingen og det plutselige, spastiske refrenget i «Offspring Are Blank», hele «Maybe That Was It» og den skjeve, bøtteaktige perkusjonen i «About To Die».
Et lite intensitetssøkk i midten av albumet gjør at toppkarakteren uteblir denne gang, men det er hårfint. Spør du meg rundt juletider er det godt mulig jeg angrer meg. Uansett øyne på terningen: Swing Lo Magellan er et destillert mesterverk der en av vår tids mest særegne låtskrivere både tør å gjøre det enkelt og, til Longstreth å være, banalt. Det å holde seg i tøylene kan være en dyd – i dette tilfellet er det en genistrek.
Jørgen Hegstad (twitter)
