Pimp C var definitivt den mest toneangivende halvdelen av UGK. Men der mange mener det er en lang hundremeter mellom Bun B og avdøde Pimp C har jeg alltid rangert de to forholdsvis nært hverandre. I min verden er det kun et par hestehoder som skiller de to, selv om jeg selvsagt hører at Pimp C stort sett leverte ett par hakk bedre. Bun B har kanskje ikke den unike swaggeren eller den musikalske flowen som gjorde Pimp C til kongen av Texas, men til gjengjeld har den gjenlevende delen av duoen gått inn knallhardt, skrevet godt og levert overraskende sterke ting på egenhånd. Trill fra 2005 står i så måte igjen som soleklart høydepunkt, og en av 2000-tallets 20 beste rap-skiver.
På tross av at backpackeren i meg liker godeste Bun, og selv om han altså har knallsterke Trill på samvittigheten, stussa jeg litt da (det engang toneangivende) magasinet The Source gav Trill O.G fem av fem mulige mikrofoner. Kunne tredjeskiva i triliogien som starta i 2005 med Trill og fortsatte i 2007 med II Trill virkelig være en klassiker på UGK-nivå?
Nei, selvsagt ikke.
Først og fremst fordi Bun B ikke greier å balansere UGK’ete orgler og klassiske sørstatstrommer, på den ene siden med utilslørte radiobangere og gode, solide klubblåter av det mykere og mer gjennomskuelige slaget på den andre. ”Trillionaire” med T-Pain er langt fra den klubblåta den gir seg ut for å være, og ”Put It Down” med fremstår Drake som legemliggjøringen av problemet han har med å forene to verdener til en.
Videre er ikke Bun B den mest varierte rapperen der ute, og uten Houston-rappere som Lil Keke, Z-Ro og Scarface å lene seg på blir savnet av Pimp C etter hvert påtakelig. Når keiseren av swagger først dukker opp så er det, talende nok, i et kleint posthumt lappeteppe med 2pac. Trey Songz kan jobbe så hardt han vil for å dra det hele inn – det funker ikke.
Heldigvis er de nevnte sporene mer unntaket enn regelen og når Trill O.G vender tilbake til formelen går alt så meget bedre. På Drumma Boy og Steve Below-produksjoner høres vår mann fra Texas ut som en naturlig forlengelse av UGK-sporene vi elsker å elske og over DJ Premiers (!) klassiske signaturproduksjon (med vokalstabs og det hele) ” Let ’Em Know”, er det bare å ta av seg hatten. Man kan si hva man vil, men Big Dick Cheney veit å levere hardt. ”Just Like That” med Young Jeezy er en umiddelbar vinner og legg til solide gjestevers fra Slim Thug (”Ridin Slow”), Twista (”Speakeasy”) så sitter du på en skive som plasserer seg trygt midt i ”Trillogien”, et godt stykke unna den klassikeren som ble varslet av The Source. Noe vi innerst inne visste hele veien.
Andreas Øverland
