Metallica spilte lørdag kveld årets eneste konsert i Europa – på Roskilde. Det var naturlig nok knytta store forventninger til bandets første konsert på festivalen siden 2003.
Undertegnede har fulgt Metallicas musikk siden midten på 80-tallet, og var også til stede da bandet forrige gang gjestet den danske festivalen.
Thrash-kongene var noen minutter forsinka, men plutselig var de der og med dunder og brak var metal-ikonene på plass.
De åpner forskriftsmessig med «Blackened», «For Whom the Bell Tolls» og «Disposable Heroes». Klassikere fra Metallica-katalogen det ofte er vanskelig å komme utenom. Men undertegnede står hele tiden med en litt dårlig smak i munnen. For det er noe som ikke stemmer.
Gjennom mange år har jeg hørt og lest en rekke uttalelser om trommespillet til Lars Ulrich, som mange mener ikke holder mål. Undertegnede har som mangeårig fan av bandet forsøkt å la tvilen komme den «tiltalte» til gode. Men denne kvelden går det opp også for meg.
Det er trist, men sant. Metallica har sand i maskineriet. Det er flere partier der Ulrich ikke henger med i svingene og er den stødige motoren man må kunne forvente på dette nivået.
Og det er så synd. For resten av pakka til Metallica er stort sett et fortreffelig show på den orange scene. James Hetfield, Kirk Hammet og Robert Trujillo gjør jobben og tar oss gjennom en settliste dominert av låter fra bandets fem første album – spesielt Master of Puppets.
Vi får «Harvester of Sorrow», «The Day that Never Comes» og ikke så ofte spilte «Carpe Diem Baby» fra Reload og «I Disappear» fra soundtracket til Mission: Impossible 2.
Derfra og ut er det kjente og trygge låter Metallica serverer. Og om man kan snakke om en aldri så liten dødperiode, virka publikum mindre engasjert på låter som «Sad but True», «Welcome Home (Sanitarium)», «Orion» og «One».
I tillegg har Metallica med de sedvanlige gitarsoloene – noe som i 2013 føles noe datert. Men de holder det heldigvis kort.
Med mesterverket «Master of Puppets», intense «Battery», vakre «Nothing Else Matters» og majestetiske «Enter Sandman» tar intensiteten på opplevelsen seg opp igjen noen hakk, før gutta tar seg en pause.
Når de er tilbake gjør de Bob Seger-coveren «Turn The Page» fra Garage Inc, før de avslutter med klassikerne «Creeping Death» og «Seek & Destroy», akkompagnert av imponerende pyroteknikk.
Det som kunne ha blitt en skikkelig borteseier for Metallica ble dessverre ødelagt av mannen som var på hjemmebane – danske Lars Ulrich.
