Noe sier meg at Sufjan Stevens’ katalog er blant ikke så altfor mange som vil bli stående igjen fra vår tid. Den 40 år gamle Detroit-artisten har brukt de siste 15 årene på å perfeksjonere sin ambisiøse og stillferdig kompromissløse popmusikk, med opptil flere uventede og dissonante avstikkere underveis.
Med sin plate av året, Carrie & Lowell, har Stevens tatt et varsomt skritt tilbake fra den svimle og hektiske eksperimentalismen som preget forgjengeren The Age of Adz. Tekstene skildrer artistens mildt sagt trøblete mor med knausgårdsk temperament, og rent melodisk befinner vi oss i de mest dempede avkrokene av barokkindie-eposet Illinois. Kombinasjonen er slående.
I Oslo Spektrum – en langt større arena enn Folketeateret, som han briljerte på sist han gjestet byen – er publikum plassert på stoler. Det er en glassklar beskjed om at vi har hudløs, introspektiv ferskvare i vente. Tross større publikumskapasitet er imidlertid produksjonen langt mindre denne gangen, med kun fire musikere til rådighet. De er til gjengjeld i storform gjennom disse to timene, ikke minst multiinstrumentalist og sanger Dawn Landes, som setter sitt preg på de fleste av sangene.
Men lasset er det Stevens selv som drar. Stemningen og tematikken settes med «Death Without Dignity» og «Should Have Known Better», som drives av nådeløse tekster og hovedpersonens lavmælte formidling av dem. På den direkte opprivende «Fourth Of July» slipper både Sufjan og bandet løs, mens påfølgende «No Shade In The Shadow Of The Cross»er like deler gjennomvakker musikk og et utkast til Den Store Amerikanske Romanen.
Noen få ankepunkter hører med. «All Of Me Wants All Of You» er biffet opp i livedrakt, men høres mest ut som en middels god A-ha-låt. Og det brutale brekket i «Vesuvius» oppleves demonstrativt fremfor nødvendig. Da er den lange bevegelsen fra sakral ambient inn i hvit postrock-støy under «Blue Bucket Of Gold» langt mer naturlig innvevd i helheten.
Ekstranumrene – der Stevens for første gang griper ordet mellom låtene, og minner oss på at livet både er trist og vakkert (sjokk!) – er til gjengjeld en tettknadd ball av moderne klassikere. Denne halvtimen treffer klokkereint, fra «Concerning the UFO Sighting Near Highland, Illinois» via «John Wayne Gacy Jr.» og «Futile Devices» til avsluttende «Chicago» – fortsatt hans største og mest vellykkede låt.
Det er i all hovedsak alvorlige saker, det her, og en velkommen comic relief oppstår når en Facebook-notifikasjon ramler inn over PA-anlegget under et av de mest dempede partiene. En kjent norsk artist som satt i nærheten av meg hulkegråt seg for øvrig gjennom store deler av konserten. Det får i denne sammenhengen stå som en påminnelse om hva musikk – på sitt beste – kan gjøre med oss.
Marius Asp
