I vår slapp drømmepopbandet Daughter det kritikerroste albumet If You Leave. Slippet på ti spor skildret noe av det vanskeligste livet har å by på: kjærlighetssorg. Det er ikke en lett oppgave å belyse samlivsbrudd, men over sfæriske produksjoner jamrer vokalist Elena Tonra lekkert om den uvelkomne kalde skulderen som levner metale arr med stort hell.
Det er likefullt anstrengende å skyve vekk den snikende følelsen av hvor paradoksalt det er å være på Daughter-konsert midt på dagen på en av årets varmeste dager. Er det nå vi skal være reflektere over eks-kjærester og irritere oss over bøker og CD-er som gikk tapt da bruddet var uungåelig?
Lydbildet til bandet fordrer omgivelser som akkompagnerer melankolien og Tonras skjøre stemme. Det er de små detaljene – lagene av hviskende ekko og «attrået» for tristessen – som utgjør britenes univers. Ettertenksomme spor, som «Still», «Youth» og «Winter», er behagelig å lytte til der de blir fremført på Baglerscenen, men det er vanskelig å få ordentlig tak på konserten i virvaret av feststemte publikummere.
Lydnivået på drømmepopen skrus veldig høyt opp for å få oppmerksomheten til de oppmøtte, men de høflige britene drunker i startskuddet til festivalen – ikke minst for vokalist Tonra som får en strevsom jobb med uttrykke seg ordentlig.
Ali R. S. Pour
