Jeg har full forståelse for at navnet The Dismemberment Plan ikke nødvendigvis får alle indierockpluggene dine til å tenne samtidig, men i rettferdighetens navn: Dét burde det. Mot slutten av nittitallet var kvartetten høyt oppe og tidlig ute innen sjangeren som etter hvert kom til å hete dansepunk (tenk The Rapture, Franz Ferdinand og desslike), samtidig som de hadde gudbenådet talent for originale tekster og uventede, spastiske vendinger – for ikke å snakke om Joe Easley, en av de mest underholdende trommeslagerne Washington, D.C. har levert.
Sammen med blant andre Modest Mouse og Q And Not U fikk de fans til å tenke seg om mens de danset med stive ben, og leverte flere album som er klassikere i sjangeren i dag. Spesielt gjorde de seg bemerket med 1999-utgivelsen Emergency & I, som lett er innenfor min topp fem-liste over tidenes beste plater.
Uncanney Valley er bandets femte album, og deres første siden 2001s sterke, men noe uspektakulære Change. Siden da har medlemmene kranglet, tatt utdannelse, fått jobber, så vidt kommet seg over 40-årsstreken og funnet tilbake spillegleden og kjemien. Det faktum at de har levd i obskuritet både underveis i og etter bandkarrieren har ført til at det sløret av seriøsitet som lå over bandet mens de ga ut album i en stødig strøm er borte. Dette comebacket har blitt et usedvanlig lystig et.
Det første man merker seg er at vokalist Travis Morrison har funnet storformen, og hans formidlingsevne og lyriske snert var første grunn til å lytte til bandet i utgangspunktet (hør Emergency & I-høydepunktet «Girl o’Clock» for referanse). Etter et par soloalbum der han i litt for stor grad forsøkte å være gangsta, er han nå tilbake til en vittighetsgrad få andre innehar. «Daddy Was A Real Good Dancer» sparker mot farsrollen med dryppende giftbrodd, mens hele albumet starter med øyeåpneren «You hit the space bar enough and cocaine comes out. I really like this computer!» over en vrengende synthbass, Grizzly Bear-klunking og Joe Easley rett tilbake på batteristpidestallen han regjerte fra før han begynte å jobbe for NASA.
Det er i det hele tatt en lekenhet over The Dismemberment Plan som smitter og gleder voldsomt, og for meg har ikke dét direkte med at vinylomslaget til Emergency & I er tapetsert på en vegg i leiligheten min. Snarere er faktum at det i 2013 ikke finnes noen andre band som høres akkurat slik ut. Albumet klarer å spenne over ganske mye i løpet av sine knappe førti minutter – fra duvende Talking Heads-tropikalia med utrop som «when I say cluster you say fuck» i avslutteren «Let’s Just Go To The Dogs Tonight» til den strenge, kløktige post-hardcorelåten «Invisible». Alle låtene er fylt opp med både nerdete smartness og nærmest ukomfortable doser festlig idioti.
Dette er ikke bare et album for gamle fans, men vel så mye for en oppvoksende generasjon av indierocktilhengere. Bandet blander en enorm spilleglede med vanvittig teknikk, og topper med en vokalist som har en av vår tids mest tydelige fortellerstemmer. Gled dere.
Jørgen Hegstad
