Etter uker med sjelden sol kom det harde vestlandsværet tilbake akkurat da Bergenfest startet onsdag. Bedre og lettere var ikke regnet i løpet av torsdagen, og selv ikke et Band Of Horses på debutbesøk i byen ble spart. Ikke at regnet stoppet et stort antall tilskuere fra å dukke opp. Bergenfest trekker mye mer folk i år enn på fjorårets førstereise utendørs.
Band Of Horses er et band som ikke bruker effekter eller publikumsfrieri for å presentere kunsten sin, og kontakten med fansen strekker seg til et par høflighetsfraser og noen thank yous. Dermed er Seattle-bandet avhengig av at musikken treffer på egenhånd, og derfor var det gledelig at konserten baserte seg på deres tre første plater. Fjorårets fjerdeplate Mirage Rock var nemlig en stor skuffelse, og på låtutvalget kan det virke som om Band Of Horses har innsett nettopp det. Knapt noen sanger fra den platen fikk være med til Bergen.
Foran et naturskjønt bakteppe spankulerte de fem musikerne ut på scenen, og bortsett fra vokalist og bandleder Ben Bridwell gjorde ikke resten av bandet stort av seg gjennom samfulle sytti minutter. Band Of Horses lar musikken snakke for seg, og når musikken i starten inkluderte magiske indiestorheter som «The Great Salt Lake» og «Factory», samt den personlige favoritten «Cigarettes Wedding Bands» – med byens dypeste basslyd på år og dag – var det lett å bli revet med.
Det snek seg likevel inn en følelse i løpet av konserten av at Band Of Horses fremdeles har mye å gå på som liveband. Fremførelsen ble til tider for stillestående, for introvert, og for rolig. Selv for en som har elsket de tre første platene siden slippedatoene. Sannheten er at Band Of Horses er bedre på plate enn i livesetting. Hvertfall når det til stadighet drypper store mengder vann ned i hodet mitt. Men så er de til gjengjeld oftest meget god på plate.
Til tross for at set-listen knapt kunne vært bedre for meg om jeg hadde fått plukke den selv, var det ikke før de skjeggete amerikanerne kjørte tempoet opp mot slutten med «The General Specific», «Compliments» og «Ode To LRC» at publikum ble skikkelig med på de vakre notene som strømmet ut fra hovedscenen.
Band Of Horses er et helt strålende band, og jeg stiller meg gjerne opp i regnet igjen for å se dem, men det mangler litt magi i live-settingen. Selv om avslutningen med «The Funeral» var så vakker og rørende at det føltes som at gåsehuden senket temperaturen enda noen grader inni den dyvåte regnfrakken.
Totto Mjelde
