For Ariel Rosenberg er det vakre og det stygge to sider av samme forvrengte plastmynt. På den ene siden innebærer det at veien er kort fra neonbelyst og smektende softrock (som er hans mest givende domene) til langbeinte, surrealistiske og kaleidoskopiske pastisjer (som nytes best med måtehold).
På den andre siden tillater 36-åringen seg å mene de mest forvirrede ting. «Glenn Beck eller Ariel Pink?», spør denne sitatbaserte quizen, og sammenligningen med den trangsynte kjendisradioverten er berettiget: Rosenberg langer mer enn gjerne ut mot homofile, samtidig som han påstår at «hyggelige, hvite typer» er de som egentlig har det verst i dagens samfunn. Eventuelt er hele den rabiate rablingen – som kun virker å tilta i styrke – en godt forkledd spøk.
Én ting er i hvert fall sikkert: Det er vanskelig å forstå hva som foregår bak det rosa ragget til Los Angeles-boeren. Og her hviler tross alt brorparten av spenningen ved å sette på en ny Ariel Pink-utgivelse – særlig siden den briljante gjennombruddsplata Before Today fikk absurditetene og solkystmelodiene for alvor til gå opp i en høyere enhet. Sånn sett er pom pom den andre oppfølgeren i rekken (og den første uten kreditt til backingbandet Haunted Grafitti), der Rosenbergs kun tidvis klarer å støte på genialiteten ved sitt fortsatt beste album.
Til gjengjeld har Ariel Pink aldri hatt så åpne armer som på «Put Your Number in My Phone». Luftige gitartepper og solsløve bassganger kaster flørtende blikk på hverandre, mens hovedpersonen forstår at det er et tidsspørsmål før ferieflørten er borte for alltd; allerede innen tyvesekundersmerket er det fantastisk forførende refrenget allerede godt i gang i med å høste sifre. Om det eksisterer én forsinket sommerlåt av året for fans av hundedagsdøsig gitarpop (eller: fans av musikk), er det utvilsomt denne.
Ariel Pink – «Put Your Number in My Phone»
Desto nærmere Before Todays disige AM-rock befinner «Lipstick» seg. Lytter man til den eldre Ariel Pink-låten den videreutvikler, blir det klart hvor betydelig mye mer funky Rosenberg har blitt med årene – samtidig som den gjør en knallgod sak for den ellers fryktinngytende panfløyten. «Picture Me Gone» er samtidig albumets mest bokstavelige møte mellom det vakre og det stygge: En seig, støyende synthballade om en selfie som den definitive (platoniske?) kjærlighetserklæringen fra en godt voksen til en veldig, veldig ung mann.
Lengre ned i den fargesprakende roteskuffa finner du imidlertid kuriositetene «Dinosaur Carebears», «Goth Bomb» og «Negativ Ed». Det ligger gjerne mer i navnet enn man skulle tro: Alle tre kunne vært titteltemaene til obskure animasjonsserier fra seksti- og syttitallet. Den første skriver seg selv; «Goth Bomb» låter som om den handler om store romskip og enda større pupper; «Negativ Ed» er en like deler mistantropisk og seksuelt frustrert tenåring; linjen «Everyone eats white bread/That’s why they’re all dead» i sistnevnte legger opp til en apokalypse forskyldt dårlig kosthold. De sparker ned et par vegger i fantasien, men det er ikke kutt man orker å høre på mer enn et par ganger.
Sånn sett er «Black Ballerina» langt nærmere å treffe blink. Omhandlende en sjenert tenåring som gjennom en fordrukken skotte blir introdusert til en sort stripperske (?), kunne dette også vært lydsporet til en scene fra Leisure Suit Larry. Men takket være et sprettent, purpurfarget synthtema og et bunnsolid hook løper minuttene fra en – det samme er ikke like lett å si om alle de sytten låtene som utgjør vimsete, men friske pom pom.
Når det blir naturlig med en så voldsom oppramsing av enkeltlåter – gode som mindre gode – sier det seg kanskje selv at man sitter med en heller ujevn plate for hånden. «I really wanted to make the worst thing […]. Something really, really, really stupid. Something that is destine for failure,» forteller Rosenberg om prosjektet sitt. Det er vanskelig å ikke la seg forbløffe av den elleville og enestående idéflommen som springer ut fra en så destruktiv målsetning. Best blir det når hjertet – og ikke bare hodet – er med i ligningen.
Kim Klev
pom pom slippes mandag 17. november, men kan forhåndslyttes til via The Guardian.
