«Kraftfull», «dramatisk» og «hjemsøkende» er enkelte av de rosende adjektivene du kjapt vil se bli brukt om stemmen til Nika Roza Danilova, primært kjent under aliaset Zola Jesus. Videre følger sammenligninger til Florence Welch, Kate Bush og Cocteau Twins’ Elizabeth Frazer. Men tross klassisk skolering – Danilova har et nært personlig forhold til operaen – må man nærmest lure seg selv for å hevde at Zola Jesus er en vokalist utenom det vanlige.
Sannsynligvis skyldes hypemonsteret hennes pretensiøse tilnærming til musikken: Det være seg titler som refererer til metafysisk filosofi (Conatus) eller Zola Jesus’ røtter i blek, gotisk elektronisk musikk á la Dead Can Dance (mest hørbare på Stridulum II).
For å ta kortversjonen: Versions er neoklassisistiske tapninger av den amerikanske 24-åringens ti personlige katalogfavoritter – inkludert den storslåtte nylåta «Fall Back» – fremført og spilt inn i samtidskunstmuseet Guggenheim i New York, med en hjelpende hånd fra komponist og produsent JG Thirwell.
Påfallende problemer oppstår imidlertid når det spartanske elektroniske paletten her blir strippet ned til en strykerkvartett, med et par unntak av dumpe beats (tydeligst på «Vessel» og «Seekir»). Følgelig tildeles Danilovas vokal en langt mer dominerende plass i lydbildet. Det skal ikke mer enn 40 drøye minutter med ørene klistret til bestillingsverket at man kjenner seg ør i hodet og skrubbsulten på musikk som, ulikt dette, ikke låter som den er skissert med kullstifter.
Dét er imidlertid ikke strykernes feil. Kvartetten klarer eksempelvis å bringe Danilovas minst pregløse låter, primært «Fall Back» og «Hikikomori», til størrelser som ville kledd sangere med fleksibiliteten, egenarten og mektigheten som mangler hos Zola Jesus’ over tid enerverende strupe. Det er imidlertid kun på den dempede åpneren «Avalanche (Slow)» at hun ikke tar seg vann over hodet.
Å bringe enkelte av ens tidligere innspilte låter til et format som dette er alltid modig gjort. Og Versions er nok ment å oppleves i en høystemt konsertstue. Men som et album er dette først og fremst et trettende vitnesbyrd om at Zola Jesus overhodet ikke bør sammenlignes med samtidens mer interessante stemmer innen det artsy popsjiktet.
Kim Klev
