Man kunne tenke seg at Tame Impala hadde tøyet den psykedeliske rockestrikken langt nok for i år. Lemniscate er riktignok ikke like eksemplarisk som Lonerism, men Lionel «Vinyl» Williams (filmmusikkskaper John Williams’ sønnesønn, av alle ting) klarer på samme vis som Tame Impala-mesterhjerne Kevin Parker å pensle umiddelbare popmelodier med stuttjukke lag LSD. Det er bare det: Vinyl Williams kjører på med en tredobbel brukerdose som skulle være nok til å skremme selv Hunter S. Thompson-karakteren i Fear and Loathing in Las Vegas.
Flyktig og tåkelagt ut av de aller fleste proporsjoner nytes Lemniscate best med hodetelefoner i ditt eget lille avlukke. Der hvor du på dine egne premisser kan følge Williams ordre – «open your mind if you feel like it» (fra «Open Your Mind») – og la deg flyte med til duvende og oppriktig funky basslinjer mens Williams messende og annenstedsværende vokal, samt skimrende gitar- og synthvegger, virvler i bakgrunnen.
Williams har nemlig forsøkt å gjøre vitenskap ut av dette: På hjemmesiden skriver han om hvordan han jobber frem det han kaller «soniske matriser«, som er å finne frekvenskombinasjoner som skaper svingninger i hjernebølgene og påfører kroppen euforiske vibber.
Greit, det høres kanskje litt tørt ut på papiret, men faktum er at det fungerer – på ypperlig vis også. Lemniscate kan dermed anses som en svært fornøyelig yogatime. Lytt bare til det mest tilgjengelige kuttet, kalt «Higher Worlds», hvor man umiddelbart kjenner seg roligere og friskere til sinns enn få sekunder tidligere, mens det oppstår et bitende behov for å vugge med.
Når det kommer til å mane frem denne smittsomme og meditative følelsen er likevel mestringskuttet låta «Grassy». Ispedd vennlige gitarbrekk og plutselige stemmeskifter vasser det hele rundt i en slags vag melankoli som er unektelig vakker, mens «Who Are You?» – med sine skranglete østlige trommer og vindskeivhet – kaster tankene i bane av shoegazepionerene My Bloody Valentine på sitt mest utenomjordiske («To Here Knows When«, for eksempel). For ikke å glemme albumbeste «Stellarscope», en perfekt (og spinnvill) psychpopboogie.
«Jeg inviterer til fascinasjon ved å by på et fat full av esoteriske severdigheter,» skriver Williams om prosjektet sitt. Passe pompøst og uforståelig, hva? Men det er kanskje nettopp dét vi skal prise oss lykkelige for: Eksentrikeren og hans psykedelia lever fortsatt i beste velgående i 2012. Jeg er – som Vinyl Williams – overbevist om at vi, en gang iblant, har godt av å kunne ta en musikalsk meditasjonstime til et merksnodig, underfundig og absurd sted langt borte hvor både alt og ingenting henger på greip. Lemniscate er i så fall alt du trenger.
Kim Klev
