Og der sto de; på hver sin opphøyde kube som viste bilder av vaktbikkjer og haier. “H.A.M” var åpningslåten på Watch The Throne-konserten i Telenor Arena med to av verdens største rapstjerner. Kanye kledd i svart skinn-t-skjorte og matchende bukser (!), mens Jay-Z var i et mer nøkternt hjørne, dog også antrukket i helsvart. Det var et eller annet svært og forvokst – selv om forutinntagelsene naturligvis var på plass – som ikke helt kan beskrives. Anslaget var en ren demonstrasjon av makt og megalomani, knyttet sammen av rapkongen og Kanye West, hans arvtager.
“Who Gon Stop Me” var neste låt på menyen som skulle vise seg å være et fråtsemåltid. Bilder av en løve som jagde ned en antilope ble vist på storskjermen. Usmakelig, på en måte, men også riktig satt i kontekst med tanke på at vi hadde selskap av de to desidert største navnene i rapgamet denne maikvelden. Apropos stor, det meget sjarmerende kuttet “Otis” ble akkompagnert av det mest gigantiske amerikanske flagget jeg har sett i levende live. Synd at pyroeffektene var så puslete. Det var forøvrig en gjenganger i det to og halv times settet til duoen.
Swizz Beatz-produserte “Welcome To The Jungle” frembrakte hint av gåsehud, før “”Gotta Have It” dempet første del av showet. Da var det Jay-Zs tur til å dra noen sololåter, blant annet spretne (ja, faktisk, sprente) “N***a What, N***a Who” hentet fra Vol 2: Hard Knock Life (1999). Det funket bra av naturlige årsaker, det er tross alt Jay-Zs flyt, stemme og autoritet det er snakk om. Men han har aldri vært den store sceneartisten. Det er en aldrende majestet med mer makt enn tyngdeloven som kanskje syns det er ålreit at han har eksentrikeren West på laget. En som kan løpe rundt og leke bajas, mens han lener seg på rent skillsnivå.
Kanye kjørte deretter blant annet “Tell Me Nothing”, jamrende “Jesus Walks”, perlen “All Falls Down” og “Diamonds Are Forever” som Jay-Z la ned et vers på. En av undertegnedes definitive Jigga-låter “Public Service Announcement” fikk meg og den jeg satt ved siden av til å veive hender med de verste fanboysa. Arvtageren fikk kjørt opp “Monster”, nok en gang med bilder av rovdyr på storskjermen, før “Power” fikk selskap av de nevnte pyroeffektene som virkelig hadde trengt et par liter med bensin for å få ønsket tilslag.
De satt på scenekanten som to kompiser og fremførte “New Day”. “Hard Knock Life” viste seg i samme setting å være en like god poplåt som den alltid har vært. Over dusinet låter – blant annet “Empire State Of Mind”, “On To The Next One” og “That`s My Bitch” – ble spilt etter Jay-Zs aller største hit. Deriblant fikk Kanye autotunet seg inn i evigheten med “Runaway” og Jigga fikk fremført mannens feiteste klubb-banger “Big Pimpin`”.
Da monstermaskineriet – unnskyld, konserten – hadde drevet på i over to timer, bygget “Gold Digger” og “No Church In The Wild” opp stemningen til noe som jeg aldri har opplevd. “N****s In Paris” fikk intet mindre enn fem gjennomkjøringer før Jay-Z og Kanye uttrykte nesten overdreven kjærlighet til Oslo, ad den gjenntatte erklæringen “I LOVE YOU, OSLO!!!”. Søtt var det, da.
Kanye Wests og Jay-Zs opptreden i Telenor Arena var så forbannet svær og massiv. En slags udøv livscoach komprimert i én forestilling. Urørlig opplegg, dette.
