Ahh, så deilig! Og, ahh så irriterende!
Vi har fått sendt hjem tullebukkene som påstår de representerer det franske landslaget i fotball. Eller, det er ikke vår fortjeneste at de drar hjem med halen mellom beina. Det ordnet de helt på egen hånd og med en slik fenomenal udugelighet, at det drønner i fotballens historiebøker. De har gjort absolutt alt galt, og det føles uendelig godt at de er slått ut.
Det er nesten som om luften her i Bloemfontein er litt renere nå som 
Les Bleus om et par timer sjekker inn sminkeposene sine på flyplassen. Håper de må mellomlande tjue ganger på veien hjem.
Det irriterende her, er at hjemmelaget Bafana Bafana også er slått ut. De imponerte stort i dagens 2-1 seier, men målforskjellen var så skral at de må se resten av mesterskapet foran tv’n, med en vuvuzela teipet til munnen. Heldigvis er de to andre lagene i gruppa av det artigere slaget, og vi gleder oss til å se Mexico og Uruguay i åttendedelsfinalene.
Kong Bobo returnerer
Før kampen i dag dukket det selvfølgelig opp en haug franske fans i mange aldre og alle fasonger. Men midt inni kakafonien av rødt, hvitt og blått, dukket han opp igjen:
Kong Bobo- Kongen over de polske supporterne.
La oss på dette tidspunkt kjapt minne om at Polen ikke er med i VM. Vi så ham første gang i Johannesburg, og i dag var han jaggu her i Bloemfontein også. Han reiser helt tydelig alene, rusler ekstremt sakte og smiler aldri. Han kler seg opp fra topp til tå i et
kongekostyme, stiller opp på absolutt alle bilder, men bidrar aldri med annet enn sitt nærvær. Ikke et hei, et smil eller en gest. Rett opp og ned, som en sild på et stativ. Han er et geni. En legende.
Noen må få barn med Kong Bobo, slik at han rekker å lære opp sine småprinser i kunsten å posere livløst før han dør.
Mat fra en annen by
Vi har i dag lært at all maten på pressesenteret her i Bloemfontein lages i Johannesburg. I går lærte vi at all maten lages i Cape Town, og for to dager siden så jeg kokken lage den samme maten i et skur ved siden av dassen her ute. Jeg foretrekker Cape Town-teorien, men ut i fra smaken på curryen vet jeg at øynene mine ikke løy da jeg så en svett boer røre i noe som ikke hadde en konsistens man vanligvis forbinder med mat. I hvert fall ikke ufordøyd mat.
Apropos curry: Det må være lov å sette spørsmålstegn ved franske journalisters toalettvaner. Ærlig talt! Det er 95% franske journalister her, så
sannsynlighetsberegningen er ganske åpenbar: En franskmann må være den skyldige. La meg sitere den hardbarkede, overtatoverte og forskrekkede engelske frilansjournalisten som hørte naturen kalle, men som måtte melde retrett:
– Jesus Christ! It’s fucking shit everywhere!!
Han hadde sørgelig rett. Jeg har kjørt mye tog i England og sett mange fotballkamper i Spania, men dette er noe av det verste jeg noensinne har sett. Skal spare dere for detaljene, men logistisk sett er det umulig å få til et slikt resultat uten aktiv bruk av hender, føtter, stavmikser og et sausenebb.
Etter kampen sto jeg på et annet toalett og gjorde nummer 1 i fred og ro. Døra sto på gløtt for låser er ikke en prioritet på dette pressesenteret. Der jeg sto kom det så en fransk journalist og prøvde å presse seg inn på samme avlukke som meg. Skulder først og med hendene på vei ned mot beltet. Samtidig som jeg holdt på med mitt altså. Jeg var midt i strålemodus og forventet fred og ro. Med litt aktiv dytting med min ene ledige hånd, måtte jeg vise tydelig at tissing i kryss tilhører barndommen, og knapt nok det. Jeg har ingen planer om å stå inneklemt på et minimalt herretoalett med en
urinerende, brysk og brautende franskmann.
Han ble forbanna, oppgitt og gestikulerende. Hans kollega stilte seg i køen bak Monsieur Braut og de endte med å peke på meg, mens de sa noe høylydt på fransk og lo hånlig av han idiotiske nordmannen som ville tisse alene.
Hva i alle dager er det som skjer her nede? Vil Frankrike bli slukt av et digert hull i bakken som takk for sin ubrukelighet?
Heldigvis reiser sikkert både Monsieur Sausenebb og Urinknufferen hjem med samme stinkende fly som det franske landslaget. Jøje meg.
Snart, noen minutters varme
Nå starter vi straks på rusleturen tilbake til strå-hotellet vårt, via hus inngjerdet av elektriske gjerder og store søppelbål der folk prøver å få varme i kroppen. Eller kanskje vi heller burde ringe Steph eller Ephraim og høre om de kan hente oss? Bilturen er tross alt det siste vi kjenner av varme før vi kommer tilbake til stadion i morgen tidlig.
Vær gjerne med oss i morgen på NRK P3 mellom 1602 og 18. Husk vår gjennomgang av alle kampene på daglig basis, og stikk gjerne innom oss på Facebook, via sms eller mail. Vi tar i mot alt med stor takknemlighet.
VM er en deilig affære.
Vi snakkes.
