Om det er én ting den amerikanske sangeren og rapperen Doja Cat ikke er fremmed for, er det kontroverser.
Og dem har det vært mange av i løpet av de to årene som har gått siden 27-åringens forrige album, «Planet Her»:
Alt fra uskyldige bagateller som en krangel på nettet med «Stranger Things»-stjernen Noah Schnapp, til flere dramatiske strider med egne fans hvor Doja virkelig har fått utløp for følelsene sine.
Som om ikke det var nok, ble hun tidligere i år beskyldt for å ha solgt sjelen sin og blitt satanist.
Står på egne bein
Til tross for dette er det tydelig at Doja Cat er en hit-maskin uten like, med 72,4 millioner månedlige lyttere på Spotify, og en nylig rekord der «Paint The Town Red» ble den første rap-låten fra en kvinnelig artist til å nå førsteplassen på Spotifys amerikanske topp 50-liste.
Artisten, hvis virkelige navn er Amala Ratna Zandile Dlamini, kan for tiden virke ustoppelig i den amerikanske hiphop-scenen, noe som er et stort tema på «Scarlet».
I tillegg kommenterer Doja kontroversene som har preget karrieren hennes. Dessverre blir dette noe som tidvis føles altfor repeterende gjennom det én time lange albumet.
Dette gjelder i sær da Doja Cat ikke har med seg noen gjesteartister denne gangen. Tidligere har hun samarbeidet med store navn som SZA, Ariana Grande, og Tyga – som da hjalp med å bryte litt opp ved gjennomlyttinger.
Treg start
Av albumets 17 låter, har fire blitt sluppet som singler i forkant. «Scarlet» åpner med «Paint The Town Red», som til tross for å være godt produsert og underholdende, ikke nødvendigvis er den beste åpningslåten.
Spesielt ikke når neste låt er «Demons» som på alle måter er irriterende med en uoriginal trap-beat drevet av repetitiv bass og Dojas overdrevne nasale vokal på versene.
Denne uheldige overgangen fra godt til vondt er noe som preger hele albumet. Det nærmeste man finner en rød tråd på «Scarlet» er Doja Cat som implisitt sier «jeg er rik, jeg klarer meg».
Deretter følger fire låter hvor tre av dem er så forglemmelige at det nesten er smertefullt. «Wet Vagina», «Ouchies» og «97» tilfører ikke albumet noe som helst, verken lyrisk eller instrumentalt, og er eksempler på låter som tydeligvis kun er inkludert for å trekke ut spilletiden.
Ofte på «Scarlet» er det utydelig hvorfor en låt er der, og når ni av 17 låter lett kan hoppes over, hadde dette prosjektet utvilsomt vært bedre som en lengre EP.
Heldigvis er det også høydepunkter, og fra midten av albumet kommer de på rekke og rad.
I første halvdel er det så å si kun «Fuck The Girls» som vekker oppsikt. På den aggressivt titulerte låten angriper Doja Cat de kvinnene i hiphop-miljøet som gjør det vanskelig for andre kvinner å skinne. Det er modig, nesten dumdristig, men låten er produsert med en slik finesse at Doja ikke oppleves som belærende.
Så var det kontroversene, da
Allerede på den første singelen som ble sluppet, «Attention», tar Doja Cat opp flere av de sentrale temaene på «Scarlet».
På dette nesten fem minutter lange rap-eposet kommenterer Doja endringer i utseende sitt, vektreduksjonen sin, hvordan hun er som artist, og kanskje viktigst av alt: hvordan hun føler fansen hennes har misforstått henne som person.
Doja Cat er på sitt mest voksne her. Hun tar et steg tilbake og danner seg et reelt bilde av karrieren sin, samtidig som hun feier av seg hatkommentarene om utakknemlighet og satanisme, som hun anser som latterlige.
Deretter, på «Balut», tar artisten et oppgjør med fans som tror de kjenner henne. Hun refererer til deres «giftige» oppførsel på Twitter/X, og påpeker at bildet de har av personen Doja Cat, basert på hvordan hun kan fremstå på nettet, ikke nødvendigvis stemmer.
Ironisk nok ble låttittelen, og metaforen den står for, ikke godt mottatt hos hennes filippinske fans, og nok en gang måtte hun ut og forklare seg.
Uten å være moraliserende viser Doja til hvordan hennes persona som artist, og hvem hun er i det virkelige liv, er to forskjellige folk – og hvordan til syvende og sist artistpersonaet har vært svært effektivt.
Litt gammelt, litt nytt
Selv om man ut ifra «Attention» og «Balut» skulle tro at Doja Cat skulle slippe et renspikka rap-album med «Scarlet», kan man kjenne igjen elementer fra den sukkersøte disco-popen artisten har briljert med frem til nå.
Du finner dog ingen «Woman» eller «Kiss Me More», men heller en mer voksen og gjennomtenkt tilnærming til sex og kjærlighet, med neo-soul- og r&b-instrumentaler i Erykah Badu-stil på flere låter.
De seks låtene mellom «Can’t Wait» og «Balut» er for det meste spennende og underholdende.
Dojas stemmebruk på disse er variert, og instrumentalene er simple men har det lille ekstra som gjør at lytteren får lyst til å følge med. På «Often» beviser også artisten at hun mestrer å synge like godt som å rappe.
Av en eller annen grunn avsluttes albumet med låten «WYM Freestyle» som ble produsert like før albumet var ferdigstilt. Den føles uprofesjonell, klagete, og malplassert.
Unødvendig langt
«Scarlet» er på ingen måte et dårlig album, men det har dessverre en håndfull dårlige låter. Når flere er velproduserte og fengende, lurer man veldig på hvorfor så mange av de på første halvdel er det stikk motsatte.
Forskjellen i kvalitet på låtene er umulig å overse, og når man vet at Doja Cat er i stand til å skape god musikk, er det ekstra suspekt med disse svakere sporene.
Det er likevel gøy å høre Doja tilbake med ny musikk, som i mange tilfeller føles frisk og gjennomtenkt. Disse høydepunktene egner seg best til lytting som enkeltspor eller i spillelister, hvilket gjør det vanskelig å nyte «Scarlet» helhetlig.
MER OM MUSIKK:
