Rammstein har hatt stor suksess med samlealbumet og verdensturneen «Made in Germany 1995-2011», og søndag kveld spilte de i Oslo. De fikk prisen for beste liveband i Revolver Golden Gods Awards 2011, og har rasket med seg høytstående utmerkelser for sine spektakulære liveshow over hele verden. Rammstein har bestått av de samme seks medlemmene siden oppstarten i 1994, og sammen danner Till Lindemann (vokal), Richard Z. Kruspe (leadgitar), Paul H. Landers (rytmegitar), Oliver Riedel (bass), Christoph Schneider (trommer) og Christian Lorenz (keyboard og sampling) et solid og finsmurt maskineri der alle detaljer stemmer. Mottoet «Andre band spiller, Rammstein brenner!» skulle vise seg å stemme fra første stund.
Se bildegalleri fra konserten her!
Rammstein hadde nok ikke vært verdens beste band dersom man lyttet til musikken alene. Men det er ikke til å stikke under en stol at bandet har mange slagere, og pakken de leverer kvalifiserer absolutt til topplassering. Konserten åpner med gnister og mekaniske lyder, og en svær bro senkes ned over publikum. På scenen dukker det opp enorme lykter som kan minne om tannlegelamper, og stemningen er dyster, krigersk og pirrende. Rammstein kommer opp midt blant publikum og marsjerer myndig over broen med fakler og norsk flagg. «Die Sonne» er første låt ut, og høye, taktfaste flammer akkompagnerer musikken. Publikum fengsles fra første stund: pyro av dette kaliberet er ikke hverdagskost i Norge.
«Keine Lust» kjører opp stemningen med fargerike røykskyer, og «Sehnsucht» får selskap av små, grønne flammer over hele scenegulvet. Under «Asche zu Asche» blir bakteppet byttet ut med et bilde som ligner boblende blodplasma, og belysningen gjør det særdeles stemningsfullt. Scenen er lekkert bygget opp i to plan med dørlem i midten, og gir bandet stor bevegelsesfrihet. Frontfigur Lindemann er sertifisert pyrotekniker, og gjør mange tøffe ildstunt selv. Han er mandig, ekstrem og hard, og en får inntrykk av at han kunne vridd hodet av hvem som helst der han banker seg taktfast på lårene.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet.)
Etter noen intense sanger toner «Mutter» det hele vakkert ned, og Lindemann viser at han kan synge. De følger opp med «Du Riechts So Gut» og intense og suggererende rytmer i «Links 2-3-4», før «Du Hast» får hallen til å bryte ut i et kjempebrøl. I et land der folks tyskkunnskaper strekker seg til tre år på ungdomsskolen og Derrick på fjernsyn, er det utrolig artig at så mange elsker bandet og prøver å synge med. Ikke mange andre tyskspråklige band har klart det før.
Til tonene av «Bück Dich» står Lorenz plutselig på en miniscene blant publikum. De spiller noen låter på den vesle scenen, og lar folk kjenne nærheten – og det til de grader. Mange skvatt nok da Lindeman lot som han tisset på publikum. Etter «Ohne Dich» går Rammstein stille tilbake på scenen, takker, bukker og går. Publikum må rope lenge før de kommer tilbake igjen og spiller «Mein Herz Brennt». Under «Amerika» blåser det glitter over publikum, før «Ich Will» setter det mange tror er punktum.
Salen er bekmørk, og når pausen drar ut begynner folk å gå. Men Rammstein kommer tilbake enda en gang og spiller «Engel». Finalen består av kontroversielle «Pussy», og når man ikke trodde det kunne bli bedre – eller verre – går Lindeman bort til en kanon formet som en penis. Han setter seg oppå kjempepenisen og spruter «sæd» over publikum i flere minutter.
Suksessen er et faktum. Det finnes neppe bedre liveband (eller bakmenn) enn Rammstein.
Helle Stenkløv
Bildegalleri:
