Noora Noor, Enga
Noora Noor på Øyas største scene ble historien om det uforløste potensialet. Igjen.
Det er besynderlig hvordan Noora aldri ser utt til å oppnå den suksessen hun ble spådd siden debuten ti år tilbake. Helt siden den gang har hun gitt ut omtalte skiver som i liten grad har solgt så godt som en trodde på forhånd, for så å forsvinne helt fra mediebildet. Vi snakker om en artist med et potensiale til å nå den samme publikumsmassen som betaler 500 spenn for for å se Raphael Saadiq seks ganger i året, men som allikevel ikke har vært i nærheten av å slå ordentlig igjennom salgsmessig. Tilfeldigheter? Kanskje. Dårlig timing? Muligens. Spør du meg handler det i stor grad om nerven hun ikke treffer, også. Godt eksemplifisert i kveldens Øya-gig.
Med seg på scenen har hun tre korister og et knippe grundig dyktige musikere som aldri er i nærheten å gjøre en eneste feil i løpet av de tre kvarterene de står på scenen. Deri ligger også aber nummer en ved gig’en – bandet detter nå og da inn i flinkis-funken framfor å gå litt færre omveier og kutte noen svinger. Til tider er det fryktelig rundt og jovialt og det er lite Stax-råskap i for eksempel «Funky Way». Gjennom gig’en lener hun seg stort sett på låter fra den solide sisteskiva Soul Deep. uten gjøre seg bort i det hele tatt. Allikvel blir det aldri direkte magisk.
Hovedproblemet er nemlig at Noora sjeldent rører eller når fram til publikummet foran seg. Hun har ikke den samme nerven, den samme umiddelbare følelsen i stemmen, som artistene det vil være naturlig å sammenlikne henne med besitter. Og rører du ikke folk når du er soulartist, er det ikke så mye soul igjen. Talende nok er det avslutninga «Move On Up» som skaper mest liv og røre blant et vått publikum, før det har Noora bare delvis truffet med «Forget What I Said» og Donny Hathaway-coveren «Little Ghetto Boy», begge låter som vitner om et ubestridt vokalt talent også live.
Kveldens konsert er ikke dårlig på noen måte. Det står den aldri i fare for å bli med et trygt og sikkert band, et streit publikum og en Noora som har en av landets kraftigste stemmer akkompagnert av tre livlige korister. Det hele står heller aldri i fare for å bli virkelig bra. Til det er alt for lite sjel i soulen, for lite moro og for mye grooving. Bra, men aldri bra nok, altså. Postensialet ligger fortsatt der ute, uten å bli fullendt. En ålreit konsert er vel og bra, men man blir ikke souldronning av slikt. Istedet blir man bare borte med jevne mellomrom.
Andreas Øverland
