Lily Allen, Roskilde
Gode, gamle Britney måtte komme til unnsetning for å redde kvelden,
Etter rundt en time begynner endelig det tilsynelatende uengasjerte bandet å få dynamikken i orden, lyden har jevnet seg ut og Allen ser for første gang oppriktig tilstedeværende ut, foran de 17-18.000 på Arena. Fram til nå har hun snublet rundt på scenen, fnist litt, tatt imot den overraskende store applausen mens hun konstant har nirøyket. Og ikke mint druknet på sin egen scene. Hva som måtte til for å snu Allen fra arrogant og fjern til popstjerne? Britneymonsteret «Womanizer», selvsagt.
Kontrasten til det hun selv introduserte som «the jazzy part of the set» tjue minutter tidligere er påtakelig. De uengasjerende, akustiske versjonene av «He Wasn’t There» og «Littlest Things» var håpløse omarrangeringer av streite låter og bortsett fra «LDN» og «Back to the Start», samt «Smile» (og tredve sekunder deilig Drum’n Bass) hadde settet bestått av mye nøling, kliniske versjoner av gode låter og mangel på intensitet og nerve. Men «Womanizer» satte altså fyr på MySpace-postergirl Allen en gang for alle.
Herfra og ut gikk det rett oppover og både allsangvinneren «Fuck You» og «Not Fair» satt virkelig, virkelig godt. Dermed blir det hele også ekstra provoserende å forholde seg til – det er nemlig tydelig at gladjenta kan når hun gidder. Dessverre gadd hun ikke mesteparten av tida på Arena, men ramlet istedet rundt det som virket som sitt eget studioband uten vilje til å kommunisere noe særlig. Merkelig arrogant, og særlig merkelig med tanke på hva hun hadde prestert. Fram til Britney reddet kvelden, altså.
