Fra debut-EPen Chunk Of Change via Manners og ut har Passion Pit i større og større grad blitt Michael Angelakos’ soloprosjekt og terapisofa for en fyr med tilsynelatende større og større behov for det.
På Gossamer begynte han for alvor å rendyrke det velkjente grepet lette melodier vs. tunge tekster, og det fortsetter på Kindred, uten at man får nevneverdig interesse av å investere tid i ham.
Førstesingel «Lifted Up (1985)» sparker igang albumet med sitt «Sweet Disposition»-aktige hook, og tar oss med inn i Angelakos’ bipolare fortid mens sukkeret drypper fra taket.
Det er vanskelig å ikke føle sympati med mannen og hans demoner, men desto vanskeligere å føle interesse når man merker at jo lenger ut i karrieren han kommer, jo mindre har han å tilby av melodisk nytenking. Her fremstår han mer som en som kan faget enn en som puster musikken, en snål følelse når man hører så mye pasjon i tekstene. «Whole Life Story» og «Where The Sky Hangs» har en distinkt High School Musicalsk aura, mens «All I Want» føles som en florlett blanding av Postal Service og fun. med Timbaland-intro.
I det hele tatt føles det både i det letteste og lettvinteste laget, dette. Alle de stilige produksjonsgrepene vi vet han kan brukes om igjen, samtidig som man virkelig savner sparringspartnere. Derfor får dette en temmelig begrenset interesse, spesielt når man kommer rundt «Dancing On The Grave» og 8-bit-flørten «Five Foot Ten (I)» – henholdsvis ørkesløs ballade og fesen fransk nittitallsdisco. Beste låt er «My Brother Taught Me How To Swim», som gir glimt av håp om at Passion Pit også kan skrive de gode låtene når intensjonen er til stede.
Andresingel «Until We Can’t (Let’s Go)» er symptomet på en utgivelse hvis største problem er at Angelakos aldri viker fra sin egen formel. Lyden er ren, krystallklar og i bunn og grunn vakker, men det er hverken dybde eller mening i pytten idét man ser dette prosjektet sakte, men sikkert utspille sin rolle for andre enn mannen selv.
Jørgen Hegstad
