Bøttevis med stadig tightere gjestevers (hvor verset på Kanyes monster er direkte galskap), to veldig vellykkede mixtapes, Cash Money-kontrakt og en stadig økende buzz – Nicki Minaj så i januar ut som klar favoritt til å bli «årets nykommer».
Ikke bare er det forsvinnende lenge siden sist en kvinne sist satte preg på hiphop; hun så i tillegg ut til å være en ukonvensjonell artist, med et sexy-men-fortsatt-steingal og tegneserieaktig image gående for seg. Et image som, kombinert med den skyhøye kvaliteten på versene hennes, var oppsiktsvekkende friskt og uforutsigbart. Dessverre er verken «friskt» eller «uforutsigbart» betegnelser noen ved sine fulle fem kan bruke for å beskrive albumdebuten.
Ikke at Pink Friday ikke byr på sterke øyeblikk, eller viser hvorfor Minaj har kommet seg dit hun har. Swizz Beats-produserte «Roman’s Revenge», hvor Minaj legger vers back-to-back med Eminem, står ut som skivas sterkeste kutt, og det nærmeste man kommer de versene som det siste året har overskygget en haug med rappere. Og hun gir fra seg en riktig så fin sak i Bangladesh-produserte «Did It On ‘Em». Disse to sporene som står igjen som et innblikk i hva albumet kunne ha blitt dersom fokuset hadde vært på å rendyrke formelen som allerede hadde tatt henne fra ukjent til semi-kjent, men også står i sterk kontrast til resten av albumet.
Et eller annet sted på veien gikk man seg nemlig bort i et forsøk på å nå bredt, stort og mange. Istedet for å bli en triumferende skive hvor Minaj viser frem de allerede forholdsvis komplekse sidene ved sin knappe to år gamle artistkarriere, har man skuslet bort ti spor på Buggles og Simple Minds-samples, kjærlighetslåter og småflaue forsøk på sjelegranskning, hvor Nicki synger vel så mye som rapper og dyrker en påtatt oppriktighet som ikke kler henne.
I tillegg er det tydelig at til dels Lady Gaga, og i særdeleshet Rihanna forsøkes imitert i et forsøk på å nå et publikum Minaj har holdt seg for god til å fri til frem til nå. Riktignok gjør hun ikke dette utelukkende elendig – sammen med Kanye West lander hun eksempelvis på beina i streite«Blazin’». Men satt opp mot hvor dårlig hun kommer av det på Annie Lennox-samplende «Your Love», hvor all lekenhet og overskudd synes forlatt til fordel for et halvoppriktig ønsket om bred apell, og det flaue nøkkelsporet «Dear Old Nicki,» som står igjen som et forsvarsskrift over skiva formet som et brev til «gamle» Nicki Minaj, er nevnte låt dessverre lite å skrive hjem om.
«Your Love»:
Pink Friday står igjen som en ganske meningsløs affære, som ikke er i nærheten av å innfri hva den fantastiske mixtapen Beam Me Up, Scotty lovte, eller den endeløse rekka med gjestevers tydet på. Last derfor ned tapen i stedet og kryss fingrene for at Minaj tar til fornuft ved neste korsvei. En dame som overskygger Kanye og Jay-Z på en av årets låter, «Monster», har definitivt mer inne enn dette.
Andreas Øverland
