Alt tydet på at vel tre hundre tilskuere skulle få en perfekt start på påsken onsdag. Konserten med Rival Sons var utsolgt lang tid i forveien, et feststemt publikum ventet spent, og et av de nyeste og mest omtalte hardrockbandene skulle spille på en liten klubbscene. Et band som kun har gitt ut ett album, samt en digital utgivelse, og som dermed ikke kunne skuffe veldig med låtvalgene sine. Forventningene tilsa et intimt fyrverkeri.
Og det virket også som at vi gikk mot en enkel borteseier i det Rival Sons sparket det hele i gang med AC/DCs «Shoot To Thrill» som intro, og så hev seg inn i en åpning som blant annet inkluderte strålende «Burn Down Los Angeles» og en leken versjon av «Gypsy Heart». Men nettopp lekenheten var det som utover settet viste seg å bli delvis ødeleggende.
For mellom hver eneste sang, og nesten like ofte inne i låtene, faller Rival Sons for fristelsen til å jamme og improvisere. Gjerne i flere minutter av gangen. Av og til kan slik improvisasjon gjøre en steril og ultrafokusert konsert mer personlig, men i dette tilfellet ble jammingen så voldsom og langtekkelig at hele konsertopplevelsen led under det. Det er godt mulig at syrete post-hippier elsket slikt da Led Zeppelin gjorde det samme i 1971, men nå er vi i streite 2012. Det er fristende å skrive omskrive frasen «don’t bore us, get to the chorus» til å bare be Rival Sons komme seg til selve sangen.
For det er ingen tvil om at det er når Orange County-bandet kjører sine kjappe og poengterte låter, uten for mye fiksfakserier, at publikum responderer best. Etter et dvelende og improvisasjonsfylt midtparti med en del eldre låter, eksploderer det plutselig på scenen og på gulvet med den kjappe uptempo-banden «All Over The Road», «Young Love» og fjorårets beste rockelåt, «Pressure And Time». Der og da viser Rival Sons hva denne konserten kunne ha vært, og det er plutselig like varmt i kjelleren på Garage som det pleier å være i Rival Sons hjemstat California.
Men så, i stedet for å pøse på med det de er best på, faller bandet igjen ut i en enormt lang bluesjam, som i tillegg til en hel masse introvert improvisasjon faktisk også inneholder et par Rival Sons-låter, samt en cover av «Baby Please Don’t Go». Definitivt ikke en avslutning som smeller i mellomgulvet.
Rival Sons misset altså på muligheten til å skrive seg inn i historien som et av årets konsertband, men beviste likevel at de er blant de beste nye gruppene i rocken for tiden. Vokalist Jay Buchanan er en perfekt frontfigur med en stor rockestemme, og med seg har han et band som vet hvordan den klassiske rocken skal gjøres på moderne vis.
På sitt beste og mest fokuserte groover Rival Sons mer enn noen andre, og får publikum til å nikke, riste, trampe, hoppe og kanskje viktigst; smile. Rival Sons spiller jovial rock, og etter konserten var det ikke få smilende fjes som gikk ut i påskenatten. Vel vitende om at de i morges kom til å våkne med litt piping i ørene og låten «Pressure And Time» på hjernen.
Totto Mjelde
