«I didn’t come here to look cute, I came here to murder something,» utbasunerer A$AP Ferg – den nest mest kjente rapperen i det Harlem-baserte kollektivet A$AP Mob – omtrent midtveis i sitt fullstendig verdiløse Slottsfjell-sett. Jeg tviler på at han snakker om å drepe folk, men verken menneskeverd eller -liv virker ikke å ha særlig stor betydning for amerikaneren.
Hiphop har et grunnleggende problem hva gjelder konserter, og ting virker ofte å bli verre når feststemte festivalgjengere inkluderes i ligningen. Så lenge narsissistiske kamprop hoies på mest mulig breialt vis, sjampisen blir sprutet veggimellom, og det prakkes utrygge mengder med lettkledde, tilsynelatende mindreårige piker opp på scenen, er det ikke så viktig om det blir igjen tid og rom til å faktisk levere mer enn halvhjertede vers til halvannenminuttersversjoner av låtene man har gjort en glimrende innsats på i studio.
A$AP Rocky slet med mye av den samme mangelen på fokus og respekt for folks tid og penger da han gjestet Øyafestivalen i forfjor (selv om min anmelderkollega ikke er helt enig der). Rockys dresskledde og hakket snodigere blodsbror Darold Ferguson trår imidlertid mye lengre over søppelfyrstreken da Tønsberg (eller København, som Ferg virker å tro) skal overvinnes.
Selv ved de få anledningene han faktisk orker å levere noen linjer, som under dancehallflørtende «Let It Go» og «Shabba» – høydepunktene fra hans fryktelig flotte albumdebut Trap Lord av fjoråret – mumler han primært, og det inn i en mikrofon med volumet skrudd til så vidt hørbart nivå.
Viktigere virker det å være at sidekicket Marty Baller får fremføre sine egne låter (mens Ferg tar en ufortjent pust i bakken), at A$AP Rocky-festhymnene «Wild for the Night» og «Goldie» (pluss Futures «Move That Dope») blir dundret utover fjelltoppen, og at en altfor tallrik liksom-twerkende småjentegjeng får dele scenen (og slippe inn backstage) med Vandrende Erigert Peni$ til et avskyelig, russefestklart kutt med hooket «hoes in the house». Jeg var ikke der, men horrorcoretomsingen Necros legendariske konsert på Hovefestivalen kan umulig ha vært stort verre.
Heldigvis finnes det håp på kloden: Få minutter senere, kun en drøy hundremeter unna, står en ung mann med aliaset Rejjie Snow og leverer inspirert boombap som om det står om livet – foran en liten gjeng rapnerder som behøver akutt å roe nervene etter all idiotien.
Kim Klev
