Det er ikke uvanlig å dra på konserter der forhåpningene er høye, mens troen på faktisk suksess er langt lavere. Siden jeg først pinte meg gjennom Lana Del Reys skandaløst pinlige opptreden på TV-showet Saturday Night Live i vår, har jeg både gledet og gruet meg til å se det beryktede stjerneskuddet i levende live.
Den positive overraskelsen jeg har ventet på slår meg umiddelbart i det jeg titter over kanten til amfiet. For allerede sitter tre fiolinister og én cellist klare til å akkompagnere Del Rey. Men de musikalske overtrampene er der allerede fra første sekund, tross at hun i konsertsammenheng har latt alt av digitale arrangementer forbli i kofferten.
Orkestrale tapninger av åpningssporene «Blue Jeans» og «Born To Die» låter unektelig vakkert, men midtpunktets vokalprestasjoner er verken imponerende eller rungende, og Lana kveles av strykere og tangenter.
Hva scenepersonligheten Lana Del Rey angår, fremstår hun minst like kunstig som leppene sine. I tillegg til at hun (heldigvis) gir opp et uforståelig forsøk på å komme seg ned i gropen mellom scenen og publikum, fniser hun sporadisk og beveger seg frem og tilbake på scenen mer stivt og seksuelt tilgjort enn hva sjarmerende er.
Det er først etter at hun midtveis introdusert noe «a little jazzy», i form av en svært smakfull ballroom jazz-versjon av «Million Dollar Man» – at hun virkelig klarer å skinne som vokalist. Uheldigvis er det for sent, for det rimelig beduggede publikummet har forlengst mistet interessen. Det betyr dessverre at en rørende tolkning av «Carmen» til dels drukner i lyden av diskusjoner om hvor høy kvaliteten på lårene hennes er.
Etter monsterhiten «Video Games» og avsluttende «National Anthem» er det likevel noe uforløst ved hele konserten. Siste tredjedel settet gir nemlig flere hint om at Lana Del Rey faktisk kan ha noe for seg som liveartist. Dessverre fremstår hun som et svært malplassert navn på et så bråkete tid på døgnet som midnatt.
Kim Klev
