Emma Steinbakken har gitt ut musikk i over fire år, allerede rukket å være med på «Hver gang vi møtes», og skal holde konsert i selveste Oslo Spektrum neste år. Det er med andre ord en etablert fanskare som har ventet lenge på dette debutalbumet.
Det etterlengtede verket har fått tittelen «Home», etter singelen som kom ut tidligere i år. Og tittelen peker mot en av albumets viktigste kvaliteter: Det handler gjennomgående om forhold, kjærlighet og brudd, men Steinbakken går mot strømmen og popsjangerens typiske fokus på de store, ville og kaotiske følelsene.
Hverdagslig kjærlighet
Det er den enkle, hverdagslige kjærligheten som får mesteparten av fokuset. Hun synger om et ønske om noe stabilt og trygt.
Som på låta «Parents», som handler om frykten mange skilsmissebarn har for å binde seg til en partner og gjenskape sin egen oppvekstdynamikk for en ny generasjon.
Måten hun synger om både forelskelse og tap på føles sunt og friskt, og det er låter som veldig mange vil kunne kjenne seg igjen i og søke seg til for trøst og håp.
Men: Paradoksalt nok speiler denne styrken også det som tydeligst svekker albumutgivelsen.
Forløsningen uteblir
Gjennom elleve korte låter er det Steinbakkens sterke, forførende popvokal som står i sentrum. Hun synger skikkelig, skikkelig bra, det er litt hest og på samme tid klokkeklart, og det bærer hele albumet.
Musikalsk kombineres intime pianoarrangementer med mer dansbare elektroniske synter og dunkende trommer.
På flere av de mer dansbare låtene, som førstesingelen «Can’t fight this feeling» og ferske «Long time coming», følges den godt utprøvde oppbygningen fra rolige vers til mer eksplosive refrenger. Flere ganger minner låtene veldig om artister som Dagny.
Samtidig gjør det at man venter på det samme forløsende, treffende, nesten euforiske refrenget som slike låter legger opp til. Og man blir litt for ofte ventende forgjeves. For selv om overgangene er der, når ikke Steinbakkens refrenger opp dit de kunne vært.
Slik blir vanskelig å se for seg at «Long time coming» vil dra i gang publikumet i Oslo Spektrum neste år i samme grad som Dagnys «Love you like that» gjorde på Øyafestivalen i fjor, og likedan på Bergenfest forrige helg, selv om disse sangene legger opp til omtrent akkurat det samme.
Må stole på talentet
Kanskje må Steinbakken bare tørre å dra på enda mer og jobbe disse låtene helt opp. Både i arrangement og vokal er potensialet for det så absolutt der.
Men det kan også hende at den oppskriften som er valgt, ikke er den beste for det albumet ønsker å formidle.
Da er det i så fall all grunn til å stole på at både Steinbakkens vokaltalent, tekster og formidlingsevne tåler å utforske også mindre suksesstemplede popformater.
Låtene behøver ikke å love publikum et klimaks som uteblir, når fundamentet er så stødig som det er.
Nærheten er høydepunktet
De sporene som står igjen som høydepunkter, er også de mest velformulerte og nært fremførte beskrivelsene av kjente følelser.
Både «Parents» og «Power in letting go» treffer sine spikre på hodet, og de bæres hele veien i mål av Steinbakkens sterke stemme.
At Steinbakken har blitt så godt mottatt av både musikk- og TV-publikum er ikke vanskelig å forstå etter denne albumdebuten. Den nærheten og varmen hun utstråler løfter musikken hennes flere hakk, og til neste fullengder må vi håpe det får stå enda mer i fokus.
Emma Steinbakkens debutalbum «Home» ble sluppet fredag 23. juni.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
