Ensiferum er ikke for smågutter i folkmetalscenen å regne. Siden albumdebuten i 2001 har de vært blant favorittene i sjangeren. Med Children of Bodom-aktige soloer, Sonata Arcticas fart og folkemusikkinspirert instrumentering og melodi, fenger de et bredt publikum. På From Afar-albumet fra 2009 nådde de muligens sitt høydepunkt: Det låt kraftfullt og overbevisende, og melodiene var sterkere og mer fengende enn noen gang. Finnene har finpusset stilen fra album til album, og Unsung Heroes er absolutt ingen dum oppfølger. Men det er noe som ikke stemmer.
Det å åpne et album med et orkester som tar deg med til et land langt borte, tilbake i tid, er en klisjé, men det fungerer. “Symbols” er en rolig og sørgmodig intro som setter stemningen. Den bygger seg sakte opp, som filmmusikk, med strykere, tre- og messingblåsere, harpe, klokkespill og urtrommer, før det braker løs med “In My Sword I Trust”. Brutale vers og et allsangvennlig refreng med bassist Sami Hinkkas renvokal er selve fasiten på en god Ensiferum-komposisjon. Mektig kor, spørsmål-og-svar-tekst, kamptrommer, strykere, enkle riff og konstant driv. Det er den typen musikk som gir deg ufrivillige frysninger når du egentlig ser på deg selv som en seriøs metalfan som ikke liker synth og publikumsfrieri. Med tekstlinjer som selv Manowar ville vært stolte av – “rise, my brother, we are blessed by steel – in my sword I trust! Tyrants and cowards, for metal you will kneel!» – er dette en umiddelbar klassiker.
“Unsung Heroes” begynner roligere og mildere, med spennende instrumenter og et storslått refreng. Vokalist Lindroos’ growling er derimot ikke av de beste, og er med på å dra ned inntrykket. “Burning Leaves” overbeviser med akustisk gitar og et refreng som kan minne om musikken til kollegene i Borknagar og Amorphis. Komposisjonen er spennende, og bassen har en viktig rolle i lydbildet. Et parti med sang på morsmålet drar linjene til den finske folkloren, og en obligatorisk gitarsolo med rom for hoderisting er selvsagt tatt med. Det får meg nesten til å lengte tilbake til da jeg var 19 år, i overkant ivrig, og hevet glasset i støvete festivalomgivelser med 70 000 andre. Hvorfor skal en absolutt bli så seriøs og smal i musikkveien bare fordi en blir eldre og tror en vet bedre?
Keyboardist Emmi Silvennoinen låner stemmen sin til “Celestial Bond”, en vakker, men noe kjedelig middelaldersk ballade som gir et avbrekk i et ellers tungt og intenst lydbilde. Roen avbrytes dog momentant med “Retribution Shall Be Mine”, platas kjappeste låt hittil. Ville trommer og gitarer i full fart, ispedd lystige småsoloer på toppen. Dette er det tunge, raske Ensiferum vi kjenner, med stakkato riffing og overraskende vrier.
“Star Queen (Celestial Bond part II)” følger opp Silvennoinens sarte ballade, og “Pohjola” byr på mer finsk sang og mytologi, skarpe skrik og et sterkt kor. I tillegg er det lagt inn et gripende parti med fortellerstemme. Jeg lurer på om det ikke er Vesa Matti Loiri, en av Finlands største sangere og underholdsningsmenn, som låner ut sin røst her.
På “Last Breath” kommer dessverre dårlig engelskuttale og ujevn vokal tydelig frem. Jeg er usikker på hvem som synger her, men antar at det er hovedvokalist Petri Lindroos. Det låter tidvis surt, og det er tydelig at han ikke behersker den raspende, folkinspirerte renvokalen han prøver seg på.
Det 17 minutter lange avslutningseposet, “Passion Proof Power”, er en merksnodig komposisjon. Den åpner med didgeridoo, bassgitar, fuglekvitter, gresshopper og vill vest-plystring. Akkurat dette er litt snodig, og passer ikke inn i helheten. Men det tar seg opp etter hvert, og blir til et variert, dramatisk og til tider stemningsfullt spor som går fra akustisk folk og opera til melodisk death metal. Men når en tror at det er over, kommer plutselig det som kan høres ut som et lydopptak fra et tysk middelaldermarked. Det er annonsert at Die Apokalyptischen Reiter bidrar på plata, men at det de gjør er å være statister på et marked, som snakker og hyller Finntroll, er noe merkelig. Etter et litt for langt besøk på markedsplassen kommer gitarene inn igjen, og avslutter albumet på klassisk folkmetalvis.
Det er en grunn til at Ensiferum er populære innen sin sjanger. De har et lydbilde folk kan identifisere seg med, og det låter gøy, engasjerende og optimistisk. Men til tross for en del låter med singelpotensial, har ikke Unsung Heroes den samme energien som flere av de foregående utgivelsene hadde.
Helle Stenkløv
