Black Lips har alltid hatt et stempel på seg som garasjerockens rakkerunger. Fra rapporter om slåssing på scenen, utagerende dopbruk og søplete innspillinger har de rukket å gi ut fem album med stor variasjon i kvalitet, med Good Bad Not Evil (2007) som det mest gjennomførte. I det ene øyeblikket leverer de storlåter som orkanpoperen «O Katrina», mens man i det neste må jobbe seg gjennom den sausete «Everybody Loves A Cocksucker». Vel, nå har de altså gått til det skritt å hyre inn kjendisprodusent Mark Ronson (Q-Tip, Amy Winehouse, Lily Allen), og dette samarbeidet har strammet opp kvartetten såpass at Arabia Mountain kommer til å være temmelig langt der oppe når powerpopåret 2011 skal oppsummeres.
I Ronsons hender blir bandets syrete melodier gitt et mer hårete sekstitallspreg, med enormt sløy saksofonspilling, hissig bruk av theremin og løse trommeskinn. I sine sterkeste stunder høres det ut som en optimal sammenføyning av The Hives, Teddybears STHLM og Caesars Palace – spesielt de ekstremt umiddelbare «Modern Art», «Bone Marrow», og «Mad Dog». Selve kjernen her er at bandet aldri har mistet sin eksperimenteringsvilje eller humor på veien, noe albumets bestelåt og for meg selvsagte sommerlydspor «Raw Meat» viser – her bys det på lunken plystring, Ramones-parodierende synging og kulinariske tekstlinjer av typen «Fresh maggots on my teeth, they’re cheap».
Førstesingel «Go Out And Get It» symboliserer bandet perfekt (selv om dette er én av to låter på albumet som er produsert av Deerhunters Lockett Pundt snarere enn Ronson):
Er man svak for smådum, kjapp powerpop med vittige tekster fremført av en bunke dopnisser, er Arabia Mountain årets sikreste lytt. «Spidey’s Curse», som tar et oppgjør med tegneseriebladenes lemfeldige omgang med Peter Parkers følelsesliv, er et av de mer ekstreme tilfellene, mens rettfrempunklåten «New Direction» er et uimotståelig riff-øyeblikk som treffer rett i Buzzcocks-hjertet:
Arabia Mountain er aldri et viktig album, men du verden så gøy det er. Her har Black Lips tøyd sitt potensiale til det ytterste, valgt gode samarbeidspartnere og endt opp med en musikalsk utgave av den hjemme alene-festen der det er gratis drikke hele kvelden, ingen drar hjem tidlig og naboene er bortreist.
Jørgen Hegstad
