Animal Collective: Merriweather Post Pavillion
[Domino/EMI]
Animal Collective setter – tilsynelatende uanstrengt – en ny standard for hva popmusikk kan innebære.
Det har ikke alltid vært like enkelt å elske Animal Collective. Flere av platene har gitt inntrykk av et band som tidvis har satt en beundringsverdig vilje og evne til sonisk eksperimentering foran et slitesterkt låtmateriale. Slik har de fremstått som et imponerende, men like fullt noe mer selvforelsket hipsterkollektiv enn deres beste stunder skulle tyde på.
Med Merriweather Post Pavillion, oppkalt etter en utendørsscene i hjemtraktene i Maryland, viderefører de sin unike, smarte og skrubbsultne tilnærming til musikk, men med en hittil uhørt emosjonell slagkraft dunkende (bokstavelig talt!) i bunnen. Hver av disse elleve låtene utdyper neopsykedelia-stempelet som har heftet seg ved Animal Collective, og til syvende og sist trer bandets prosjekt fram mer lysende og hypnotisk enn noensinne, der det utspiller seg et sted mellom allsangbar drømmepop, arkaisk rytmikk og bølger av elektronisk droning. Det låter smellvakkert, rikt og underlig, men samtidig merkelig kjent.
«My Girls»:
Best akkurat nå: «My Girls» (som vel er det nærmeste bandet har kommet en potensiell radiohit), afrosentriske «Brother Sport», váre «No More Runnin'» og soldøsige «Summertime Clothing», som alle på hvert sitt vis kroner dette usedvanlig helstøpte verket.
Kall det gjerne tribalfuturisme svøpt i popfiller, eller stammemusikk for dansegulv anno 2019: Sikkert er det at Animal Collective er i ferd med å ta en omvendt Radiohead – endelig gir de hjertet en sjanse til å henge med på moroa. En genistrek, intet mindre.
Marius Asp
