Sounds of a Playground Fading er In Flames‘ tiende album, og det første uten gitarist, låtskriver og grunnlegger Jesper Strömblad. Gitarist Björn Gelotte har hatt ansvaret for låtskrivingen, og det er tydelig at han har rensket opp i bandets nåværende uttrykk. In Flames anno 2011 er jevnere, renere og mer gjennomført enn på flere år, men det er ikke death metal denne gangen heller. Innse det: In Flames blir aldri det de var på 90-tallet. De har skiftet kurs for godt.
In Flames ble dannet i Göteborg i 1990, og ble et av de mest suksessfulle svenske metalbandene etter gjennombruddsplata The Jester Race fra 1996. Med sin melodiøse death metal la de grunnlaget for en helt ny sjanger, og inspirerte band verden over til å følge i de samme sporene.
Etter fem harde utgivelser kom sjangerskiftet. Reroute to Remain (2002) var mer melodiøs og preget av ren vokal i forhold til forgjengerne, og dette splittet fansen. De hardbarkede death metal-tilhengerne mislikte det mer alternative, nu-metal-aktige lydbildet, mens andre trykket det til sitt bryst. Nye fans kom til, og da Soundtrack to Your Escape kom ut i 2004, økte bandets popularitet drastisk: Bare i USA solgte plata 100.000 eksemplarer. Svenske-deathen var med ett blitt Amerika-vennlig.
De to siste In Flames-utgivelsene har fått lunken mottakelse, men på Sounds of a Playground Fading har de tatt seg sammen og polert både instrumenter og stemmebånd. Dette er fortsatt moderne metal, men det låter bedre enn før. Produksjonen er klar og ren uten å være syntetisk, det er få unødvendige gitarsoloer, synthen glir umerkelig inn og flere av melodiene er ganske gode.
Singelen ”Deliver us” og ”Where the Dead Ships Dwell” har en del kule synthganger, og i ”The Attic” får et fiffig trekkspill plass, mens ”All for Me” viser Anders Fridéns allsidighet som vokalist. ”The Puzzle” og ”Darker Times” byr på gammeldags In Flames-riffing, og åpningsgitartrakteringen i ”Ropes” er virkelig fengende.
Min favoritt på albumet er “A New Dawn”, med kule og hardtslående riff á la Whoracle (1997), fet vokal og et hyggelig mellomparti med strykere. Ellers er det flere langdryge låter og partier på plata, og jeg skjønner ikke helt hva snakkesporet ”Jester’s Door” gjør på albumet.
Jeg skulle også ønske at Fridén kunne bruke stemmen på måten han gjør i ”A New Dawn” oftere; det hadde løftet helheten atskillig. For selv om han er flink til å variere stemmebruken, er vokalen, i hvert fall i mine ører, tidvis irriterende, screamo- og Linkin Park-aktig. Plata i sin helhet blir dessverre for lang, uinspirerende og kjedelig, og mye av motviljen kommer nettopp på grunn av vokalen.
Sounds of a Playground Fading virker mer gjennomtenkt enn et par av forgjengerne, men det er det fortsatt ingen interessant eller nyskapende utgivelse.
Helle Stenkløv
