Stemningen ble kjapt god da det mye omtalte bergenskollektivet Young Dreams begynte å spille på et klamt Blå, ørlite over tiden.
Det er i det hele tatt lite å hate ved dette prosjektet; folk som liker Vampire Weekend, Animal Collective og Beach Boys (med et hint av The Dodos, The Lion Ling, Sondre Lerche og Timbaland) har startet et band og hyller disse felles referansene. Åpenbart. Dette er flinke musikere i en tid der dette endelig ikke lenger er noe skjellsord.
For Young Dreams handler det åpenbart like mye om lydbilde som låter. Ikke bare synges det bra: Stemmene brukes også som aktive elementer i musikken, små sveip av bris som tidvis bringer melodien videre. En nærmest obskøn fascinasjon for Brian Wilson høres i hjertet av stormen kalt «Expectations», men et polyrytmisk oppbrudd midtveis rykker oss ut av sandkassa. Det er ikke den eneste lekre detaljen som inntreffer denne drøye halvtimen; også fikse akkordvendinger og vokalharmonier, ikledd samples og synthfrekkaserier såvel som vestafrikanske gitarfigurer, preger de fleste av disse sju sangene.
I og med at disse elementene er på plass, er bandet presumptivt kun et knippe uimotståelige låter unna status som norske foregangsfigurer innenfor sjangeren som internasjonalt har fostret de kanskje viktigste albumene de siste fem-seks årene, fra Animal Collectives Merriweather Post Pavillion til Dirty Projectors’ Bitte Orca. Mot disse blir imidlertid Young Dreams et nummer eller flere for små. De minneverdige melodiene uteblir, de uimotståelige refrengene like så. Og strikken dras ikke langt nok i noen retning, verken mot skamløs pop, subversiv soulpunk eller tribal futurisme.
Det lukter Brooklyn av Young Dreams, med klare hint av Upper West Side i samme åndedrag. Det er midlertid ikke lett å få øye på hva kollektivet bringer av nyskapning til denne miksen. Men de skal ha for anstrengelsen, og de skaper forventninger til fortsettelsen.
Marius Asp
