Det føles rart å vite at debutalbumet til Sigrid ikke har kommet enda. Vi har derimot fått flere låter slengt i trynet, ikke bare den definerende «Don’t Kill My Vibe», men også nevneverdige boblere som «Strangers» og «Schedules». Låter som plasserer Sigrid ganske stødig på pop-pidestallen.
I likhet med nevnte singler er «Sucker Punch» også en ganske progressiv låt med den velkjente «in-your-face-attituden». Beaten i verset eksperimenterer godt med uortodokse taktskift og spenstige elementer som gjør denne saken interessant og overraskende nok veldig underholdende gjennom mye bevegelse og dramatikk.
Les flere saker om Sigrid + se henne opptre
Det er kanskje derfor det mer tradisjonelle refrenget balanseres godt med resten av låta. Selv om refrenget i seg selv er skrudd så opp til de grader av produsent Martin Sjølie, klarer det likevel å bygge opp til den største overraskelsen på «Sucker Punch». En småfrekk vocoder pent plassert før a capella-klimakset som ender i en stor vegg av alle de quirky elementene gjennomsyret i det grusomt fengende refrenget.
Sigrid utfordrer ikke bare seg selv her, men også lytterne. Det hele føles veldig overveldende, men på den gode måten. Sukk, hva skulle vi gjort uten Sigrid?
Marit Johansen
