Kevin Barnes, enehersker på den fargerike og knudrete planeten døpt Of Montreal, seilte inn i indieverdenen som en frisk vind fra venstre på første del av 2000-tallet.
På sitt beste har prosjektet vært et overflødighetshorn av syrete, men tilgjengelig popmusikk, med låttitler som mer enn hinter om en verdensanskuelse utenom det vanlige – sjekk «Chrissy Kiss The Corpse», «Eros’ Entropic Tundra» eller «Erroneous Escape Into Eric Eckles» (for å holde oss til gjennombrudsalbumet Satanic Panic In The Attic (2004)). Og på sitt verste: akkurat så oppblåst, selvfornøyd og surrete som disse titlene i verste mening kan tolkes.
Etter noen år med utvikling i riktig retning – ikke minst Hissing Fauna, Are You The Destroyer (2007), som fortsatt er den essensielle Of Montreal-ugivelsen i min bok – har det hele imidlertid begynt å gå på tomgang. Parallelt med Barnes’ ytterligere vending mot elektronika (og samarbeid med størrelser som Solange Knowles og Janelle Monáe) har de gode låtene blitt forsømt. I forfjor kom dog fine og overraskende streite Lousy With Sylvianbriar, som var en retur til både melodier og banduttrykk.
Aureate Gloom, skrevet i kjølvannet av Barnes’ skilmisse, er en løsere og mer uvøren affære enn forgjengeren, men fortsetter en organisk fase som synes å hente ut det beste i Of Monteral. Åpningssporet “Bassem Sabry” (oppkalt etter den egyptiske journalisten og aktivisten som falt i døden fra en balkong i Kairo i fjor) er et av platens sterkeste kort – et ultrafengende stykke nervøs proto-disko som snytt ut av Bowies såre nesegrev anno Young Americans.
Television-aktige «Last Rites At Jane Hotel» og det vektløse møtet mellom postpunk og glamrock på flotte «Empyrean Abattoir» befester seint søtti- og tidlig åttitall som sonisk ledestjerne i denne runden – navn på lytteblokka strekker seg fra The Kinks via Led Zeppelin og Marc Bolan til Sonic Youth. Andre høydepunkter teller glamskitne «Apollyon Of Blue Room» og den mektige avslutningen «Like Ashoka’s Inferno of Memory», mens «Chtonian Dirge For Uruk The Other» (sukk) er en underlig flat og stillestående punkutblåsning.
Det skjer mer gjennom disse snaue 45 minuttene enn i den samlede diskografien til, tja, The National, for å nevne et av «sjangerens» motsatte ytterpunkter. Hver eneste låt inneholder minst ett slående strekk – lyrisk så vel som melodisk – og til tider tar jeg meg i å ønske at Barnes utforsket enkelte ideer dypere, framfor på død og liv å måtte kna sammen seks forskjellige sanger til én.
Tekstlinjer som «seeking out my own authentic season in hell» og «masturbating your father’s pain», balansert mot vakker og uimotståelig popmusikk, oppleves likevel fortsatt som eksotiske og umistelige. Of Montreal er definitivt noe for seg selv, på godt og vondt. Mest godt.
Marius As
