Man kommer alltid til å ha en viss følelse av metallband aldri vil være helt velkomne på by:Larm. Ser du over årets program (og så vidt jeg kan huske, også fjorårets), innser man at det er spesielt få som lager sortbrent kakafoni som fortsatt har «ung og usignert»-sertifikatet i behold.
For fellesnevneren for de virkelig harde bandene som bookes er jevnt over at de har gitt ut flere skiver, alle overraskende bra, men de står likevel som et prakteksempel på at norsk ekstremmetall fortsetter å tilhøre undergrunnen i Norge.
Dette blir enda mer åpenbart når Execration ved midnatt går på Rockefeller Annex – som minner mer om en krok enn en scene. by:Larm-gjengerne virker ikke i det hele tatt interessert i å se et av mange oversette lyspunkter fra norsk metallscene, hvis varemerke er på schizofrenprogressivt nivå å hoppe fra frenetiske death metal-partier til tjæreseig dommedagsmetall.
Det er særlig når Execration lener seg merkbart mot sistnevnte at de få som har prioritert dette over en viss Urørt-vinner med italiensk fjespryd føler at de klarer å henge med.
Det er kanskje her problemet med metallband på by:Larm ligger, for når de gir seg til «High Priest» fra fjorårets Odes of the Cult, kjenner man den grusomme «nå som det begynte å bli skikkelig bra»-følelsen komme snikende fra nakken. Gi dem og publikum gjerne litt mer enn en halvtime å bli varme på neste gang, er du grei.
Kim Klev
