Post Malone, eller Austin Richard Post som han heter og introduserer seg som i Telenor Arena lørdag kveld, er en av de aller største artistene i strømmingens tidsalder.
Nylig knuste han Bruno Mars sin rekord for låter som har gått platina ti ganger og mottatt en såkalt «Diamond Certification». Disse sertifiseringene tildeles av Recording Industry Association of America for låter med 10 millioner solgte og strømmede enheter i USA. Post Malone har åtte slike.
Det er altså fastslått, nesten i hvert fall, at Post Malone er den artisten med flest allsangvennlige låter i katalogen. Det er noe han ikke unngår å bruke på konsert.
Settlisten er fylt med låter som «Psycho», «Better Now», «Congratulations» og «Circles», for å nevne noen.
Med seg har han også sitt nyeste album «Twelve Carat Toothache». Et album som var mer edru enn sine forgjengere. Pekefingeren er rettet innover, og Post Malone er klar for sin første stadionturne på flere år.
Alt er lagt opp til en solid konsert!
Men Telenor Arena, som er der han åpner Twelve Carat-turneen i Europa, gjør Post Malone få tjenester denne kvelden.
Ingen gulltak i denne kirken
«God doesn’t care that your church has a fucking gold roof», sa Post Malone til Rolling Stone Magazine i 2017. Da snakket han om Justin Biebers påståtte donasjon på 10 millioner dollar til den gladkristne kirken Hillsong.
Kveldens kirke har heller ikke et gulltak og likner mer på en dårlig ventilert parkeringsplass.
Post Malone ber riktignok ikke om mye. På scenen står hovedpersonen selv, fem ufo-liknende lystmonterer, akkompagnert av playback og pyro.
Cowboys og nach
Settet går fra livsbejaende låter som «I Like You (A Happier Song)» og «Candy Paint», til å bli en likvake på hjemmefest med tungsinnede «I Fall Apart» og «Euthanasia». Begge blir levert med en tilstedeværelse som tvinger seg inn i hele arenaen.
I hiphop overdriver man som cowboyene overdrev historier fra den ville vesten, og er like melankolsk som en helt enslig rytter. Post Malone er ikke unntaket.
Men i motsetning til andre i sin sjanger, leverer han det med minimalt av religiøse bilder og forståelser.
Låtene er tanker rundt det timelige, det som skjer her på jorden – uten at du tas imot av det som kommer «etterpå» – og den håpløse sorgen smerten blir bare mer bunnløs.
Hadde Post Malone tredd opp på scenen i en sort brudekjole hadde jeg ikke stilt et eneste spørsmål. Han er gift med det dystre og utro med det festlige.
Erkeamerikaneren, med en far som har jobbet for fotballaget Dallas Cowboys. En forkjemper for retten til å kjøpe og bære våpen, og angivelig med en apokalypse-sikker bunker i huset på sin enorme eiendom i Utah. Post Malone balanserer på knivseggen der all kommersiell rap er å finne.
Temaene er enten materielle gleder eller utgreiinger om floker i livet, pakket inn i en oppslukende pop-produksjon.
Det hinter til fest, og fest blir det også. Utallige øl blir drukket på og av scenen, skåler blir annonsert og sigg blir stumpet. Post Malone danser som ingen ser på, og knuser en gitar på «Rockstar».
Og når han tar «Seven Nation Army» med sigaretten flettet mellom fingrene blir Telenor Arena, med en kapasitet på 25.000, veldig likt et klamt nach i et fremmed kollektiv.
Inderlig strømregning
Nach til tross, det er med gitaren at artistens vokal får den plassen den har kjempet for mens forhåndsinnspilt musikk dominerer høyttalerne. «Stay» etablerer det «I Fall Apart» lokker med: en vokal som kan synge strømregningen med inderlighet.
Dette er konserten mest sårbare segment. Det hele er delt opp i ulike stemninger, med overganger hovedpersonen selv dekker glatt over med småprat. Han bærer en og en halv time alene.
Albumet «Twelve Carat Toothache» florerte med features fra blant annet The Weeknd, The Kid LAROI og Doja Cat. Albumet er ikke alene om det, men Post Malone fyller fraværet uten å overkompensere.
Likevel, når «Take What You Want» får på en gitar så spiss at man nesten kan forestille seg den i rommet, smaker overvekten av forhåndsinnspilte låter bittert.
I hvert fall når mikrofonen flakses med alle andre steder enn ved munnen.
Åtte år senere
I februar var det åtte år siden «White Iverson» ble sluppet på SoundCloud og gjorde Post Malone til en sensasjon nærmest over natten.
Idet han skal lukke kvelden påstår han at det kanskje er den eneste gode låten han har. Det stemmer ikke.
Fra «White Iverson» til siste singel «Chemicals» (som hadde sin live-debut i Oslo), har Post Malone kun kommet nærmere kjernen av sin egen musikk.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
