Iggy Pop: Préliminaires
[Capitol/EMI]
Iggy gir seg fransk misantropi, skramlete New Orleans-jazz, slesk Gainsbourg-lounge og en hel masse annet i vold – med overraskende stort hell.
Jeg var på nippet til å gi opp James Osterberg for godt etter det frastøtende Stooges-comebacket The Weirdness (2007), et på alle måter stivt og meningsløst forsøk på å sparke liv i det som en gang var verdens mest hardtslående, innflytelsesrike og trolig også beste rock n’roll-band. Verst av alt var Iggy Pops usedvanlig pillråtne tekster og slumsete avlevering; i sum en sliten parodi på villmannen som i sin tid klorte, beit og sparket musikkens pandemonium til blods, for så å ejakulere i sårene.
Det er derfor en lettelse å slå fast at 62-åringen fortsatt er i stand til å forvalte andre – og i 2009 langt mer mer troverdige – sider ved sin kunstneriske legning. På Préliminaires, etter eget sigende like deler inspirert av franskmannen Michel Houellebecqs roman Muligheten av en øy og Louis Armstrong – er det en smartere, inderligere og til syvende og sist modigere Iggy som stikker hodet fram gjennom disse tolv varierte, men konsistente og skumringsvennlige sporene.
Her røres det ved Tom Waits-skrammel (”King Of The Dogs”), gainsbourgsk crooner-jazz (”Les Feuilles Mortes”) og subtil, bakstikkvennlig elektrofunk (”Party Time”) – det føles like fullt enhetlig og intuitivt kledelig. ”Nice To Be Dead” ville vært den soleklart beste låten på The Weirdness, mens den smellvakre strykertristessen ”Spanish Coast” stikker seg ut som albumets beste spor.
[youtube Hl7k9wgdtaU]
Mot slutten av skiva taper momentumet seg – ”He’s Dead/She’s Alive” er akustisk folkblues det finnes mange i verden som fikser bedre enn Iggy Pop, ”She’s A Business” gamper seg av gårde uten egentlig å ville noe sted og reprisen av ”Les Feuilles Mortes” er et unødvendig og billig grep. Dette til tross: Préliminaires er en vital, romantisk og rik plate fra en artist som – idet han senket de senete skuldrene – brått ble relevant igjen.
Marius Asp
