På lørdag åpner Øyafestivalen dagen til tonene fra takvifter, brødristere og en forsterker-ovn. Hurra Torpedo har tatt småelektronikken inn i varmen.
– Vi har tilført et par nye krydderelementer. Vi har blant annet en rytmeboks, noe som er helt nytt i vår sammenheng og som gjør at vi får litt hjelp fra selvdrevne hvitvarer og brunevarer, sier Egil Hegerberg, vokalist i Hurra Torpedo.
Fra hvitevarer til småelektrisk
Rytmeboksen som Egil henviser til er bare et av de mange instrumentene som får vist seg frem for første gang under Øya. Den består av en rekke småelektriske kjøkkenredskaper plassert rundt en takvifte, noe som gir en brukbar rytme til mange av Hurras slagere.
– Vi har også fått en støvsugersekkepipe som gir en helt annen luftighet i lydbildet. Hvitevarene er veldig tunge, med veldig mye informasjon nede i frekvensområdene. Den er litt mer ålreit for ørene, sier Egil.
Joggedress og dæljeglede
I over 10 år har Hurra Torpedo stått for noe av det mest skranglete og morsomme i norsk musikk, og iført blå joggedresser har bandet slått løs på komfyrer, frysebokser og vaskemaskiner.
Inspirert av det Egil beskriver som «sterke kvinnelige artister» har vi kunnet høre uforglemmelige versjoner av Tatus «All the things she said» og Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart». Sistnevnte ble udødeliggjort gjennom Harald Eia og Bård Tufte Johansens kultprogram Lille Lørdag. Etter som årene har gått har vi også kunnet høre deres versjoner av Lady Gagas «Poker Face» og Britneys «Toxic». Både Kristoffer og Egil lover at vi vil få høre nye torpediserte låter kommende lørdag under Øya.
Har vi noe strøm?
Hurra Torpedo har fått hjelp av Hafslund til å sette sammen de nye instrumentene, og det er i deres lagerlokaler vi befinner oss når Hurra Torpedo øver til Øya-konserten. Det er en helt ny tilværelse for gutta i bandet, for de må plutselig forholde seg til stikkontakter og skjøteledninger.
– Jeg skal vise dere denne panelovngitaren, hvis jeg bare får strøm. Har vi noe strøm her?, roper Aslag Guttomsgard, som er blant annet er gitarist i Hurra Torpedo. En pressedame snubler rundt med en skjøteledning, og vi får omsider høre den varme klangen i panelovnsgitaren.
(Strømmen kom altså til slutt, selv om reportasjen hadde blitt mye morsommere uten. Hafslund har ikke strøm, liksom. Ha-ha)
I lagerlokalet har en gjeng journalister samlet seg for å bivåne en av øvingene i forkant av Øyafestivalen. Vi klumser oss rundt for å ikke snuble i skjøteledninger, toastjern, og takvifter, mens Egil Hegerberg synger Pixies’ «Where is my mind» av full hals, akkompagnert av Schaus harde slag mot porselen og Aslags stødige grep rundt sin nye ovnsgitar.
Hardtslående Schau
Kristoffer Schau bekymrer seg ikke noe særlig for konserten på Øya. Han har tross alt vært med på mer kontroversielle ting på Oslo-festivalen. Han gleder seg likevel til å prøve de nye leketøyene.
– Jeg er veldig glad i den komfyren som har blitt til en forsterker, den ser så bra ut. Men for min del holder jo bare jeg i slagverket (denging på frysere og innmat fra vaksemaskiner), så for meg gjelder det jo bare å ha inverstert godt nok i apotekvarer. Bandasjer og slike ting, sier Schau.
Instrumenter som gjør deg lykkelig
Mens Aslag og Kristoffer har lagt sin klare elsk på ovns-forsterkeren og panelovn-gitaren, har Egil en klar forkjærlighet for det mest ustabile instrumentet.
– Som instrument er jeg veldig glad i rytmeboksen. Den har veldig mye sjel, for den er litt uforutsigbar. Den bestemmer litt selv. Av og til spiller den i det tempoet som passer låten, og noen ganger går den en god del fortere. Når det skjer håper vi jo bare at motoren blir så overoppheta at den kneler og går i det tempoet som vi vil ha den i.
– Sekkepipa vår låter jo også så fint og høyt og skarpt at ingen kan unngå å bli veldig glad og lykkelig av å høre på den, sier Egil.
Skepsis og misnøye
Hvorvidt fansen går fra konserten glad og lykkelig er enda uvisst. Vi vet jo alle hva som skjedde da Bob Dylan gikk den elektriske veien. Hva skjer når Hurra Torpedo plugger i støpslene til håndmikserne og toastjernene?
– Fansen vil nok reagere med skepsis og misnøye. Når vi har spilt rent på de samme hvitevarene i så mange år så er det jo ingen som er interessert i at den formelen forandres. Men vi må jo gå der kunsten fører oss, og vi kan ikke ta hensyn til det fansen vil ha, sier Egil.
– Hvordan er egentlig en gjennomsnittlig fan av Hurra Torpedo?
– Hun er 23 år og singel. Hun studerer sosialantropologi, og er… 172 cm høy. Hun er lys blond. Også heter hun Reidun, sier Egil bestemt.
Så over til konserten på Øya. Klokken 13, lørdag formiddag er altså gutta først ute på scenen under festivalens siste dag. Dette er en aldri så liten ære, og Hurra Torpedo har tenkt å gjøre sitt for å gjøre det lettere for artistene som opptrer i samme situasjon i fremtiden.
– Vi har jo alle forskjellige måter å tenke på når det gjelder denne dagen. Én måte er jo å prøve å tenke litt fremover. Vi vil gjerne gjøre det litt lettere for de som kommer etter oss, og derfor senke forventingene, og la dem få litt lavere skuldre. Man kan ikke bare tenke på seg selv, sier Egil.
