Unggutten som skulle følge opp monsterkonserten til Kanye West på Øyafestivalens største scene, begynte skuffende da han lot DJen varme opp publikum i nesten en halvtime før han selv inntok scenen med åpningssporet på Rolling Papers, «When I’m Gone». Fra mykt piano og cheesy refreng ble det kjapt hardere med mixtape-tunesa «Cabin Fever» og «Bang Gang», og Wiz viste at han helt klart er best når han danser den tynne, tattoverte kroppen sin rundt som et ekte OFWGKTA-medlem på hissige beats. Dessverre rakk han ikke mange av disse godbitene på de 35 minuttene han gadd å stå på scenen.
Like gøy er det ikke når Wiz finner fram Bruno Mars’en i seg og omfavner mikrofonstativet mens han synger «Fly Solo» akkopagnert av armbevegelser verdig en MGP-deltakelse. Det er heller ikke spesielt festlig når DJen avfyrer tidenes magasin med gunshots foran et måpende (og buende) publikum. Og på Øya, som på skive, er det tydelig at det dessverre ikke er så mye mer der «Black & Yellow» kommer fra.
Selv om Wiz Khalifa virker som et av tidens mest ignorante mennesker, skal han ha for å gi av sitt ignorante jeg. For til tross for at alle henvendelser til publikum utelukkende dreier seg om weed og crewet hans, Tylor Gang, samt pinlig sexsimulering med tunge og mikronfonstativ, er det en våken og karismatisk Pittsburgh-gutt som gjester Øyafestivalens andre dag. Stemningen løsner med «I’m On My level», og eksploderer når «Roll Up» og «Black & Yellow» følger etter.
Så kommer konsertens merkeligste øyeblikk: I stedet for å gå av når stemningen er på topp, snurrer DJen i gang en låt Wiz har gjort på Afrojacks «Replica» og bruker noen minutter av den allerede altfor korte konserten på å henge på scenekanten og høste applaus. Wiz, DJen og sidekicken forsvinner stille av scenen, mens et hundretalls kids sultfora på skikkelig partymusikk blir stående og steke til Afrojack.
Christine Dancke
