Built To Spill: There Is No Enemy
[Warner Brothers / import]
2009-utgaven av Built To Spill tangerer nittitallsstorhetstiden.
Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg at Built To Spills fanskarestørrelse har eksplodert på 2000-tallet, selv om You In Reverse (2005) slettes ikke var uinviterende. Nei, dette er et band som har blitt eldre med fansen som har fulgt med siden alt-rock-definerende nittitallsalbum som There’s Nothing Wrong With Love (1994) og Keep It Like A Secret (1999). Således har de ingen ting å bevise, og de gir også tydelig blaffen i å fornye seg for å skaffe nye tilhengere. There Is No Enemy skiller seg derfor lite fra det BTS vi kjenner fra før av, men holder et generelt høyere nivå enn på lenge; dette er blant bandets tre beste utgivelser.
Doug Martsch holder naturligvis i tøylene, men disse er slakkere enn vanlig. Der You In Reverse og for den del Ancient Melodies Of The Future (2001) var skurrende i fuzzen og skarp i kantene, er denne mykere og mer avrundet både i uttrykk og produksjon. Dette hører man spesielt i singelen ”Hindsight”, som er noe av det fineste jeg har hørt fra den kanten. Nydelig, slentrende steelgitar-pop som lokker frem minner av favoritter som ”Twin Falls” og ”Car” fra There’s Nothing Wrong With Love.
Andre øyeblikk på platen går fra det konsise over i de lengre, jam-pregede låtene som i det store og hele utgir brorparten av bandets diskografi, og også disse gir mye tilbake. Spesielt ”Oh Yeah”, trompet-kjælende «Things Fall Apart» og potensielt albumhøydepunkt ”Good Ol’ Boredom” sparker midtempo-ræv, selv om ingen av disse helt når opp på You In Reverse– og karrierehöjdare ”Conventional Wisdom”-nivå.
Som helhet er There Is No Enemy svært melodirik, godhjertet og varmende. Folk som har gitt blaffen i Built To Spill før kommer fortsatt til å gjøre det (de leser sikkert ikke denne anmeldelsen uansett). For dere som derimot drømmer om Pavement-reunion-turnéen neste høst: gå og kjøp.
Jørgen Hegstad
