Matias Tellez gjorde seg musikalsk bemerket allerede som tolvåring, og fra starten i 2004 har han vært en markant figur i en by der det er mange om dét beinet – en noe mer fri(ka) nevø av Sondre Lerche, kunne man kanskje kalle ham, med noe av det samme talentet som popkomponist.
Septetten Young Dreams, der Tellez opererer som låtskriver, produsent og frontmann, er et av stadig flere bergensband med en særegen sonisk signatur. Riktignok fikk de en raus porsjon Beach Boys-referanser slengt etter den spellemannvinnende debutplaten Between Places (2013), men appellen lå primært i hvordan gruppa oppdaterte sekstitallets soltørkede psykedelia for sin tid, ikke helt ulikt Animal Collective (på sitt minst konfronterende).
Det er ikke dermed sagt at hver av låtene deres treffer like klokkerent. Og «Sinner (I’m Sorry)» representerer noe av en nedtur i kjølvannet av den rike og lekne førstesingelen «Of The City», som kom i fjor høst. Friksjonen mellom en raffinert poplåt som kunne vært snytt ut av nesa på en Laurel Canyon-låtskriver anno 1973 og et urbant 1993-lydbilde er uvant og frisk, men dessverre også noe stivbeint.
«Sinner (I’m Sorry)»:
Vokalprosesseringen og stemningen i låten trekker tankene mot Dirty Projectors’ temmelig ujevne, men ofte direkte geniale plate av året. Veid mot David Longstreths melodiske krumspring blir imidlertid «Sinner (I’m Sorry)» noen gram for lettflytende og intetsigende.
Melodien skal ha blitt skrevet på et eldgammelt piano i Los Angeles, og på bandets Facebook-side ligger en kort videosnutt som hinter om at sangen kanskje ville kledd noe mer analogt kjøtt på beinet. I tillegg savnes refrenget som løfter det hele til himmels. Behagelig, ja visst, men det er grunn til å forvente mer av Young Dreams.
Marius Asp
