Du har, idet denne anmeldelsen skrives, omtrent seksti timer på deg før promostreamen av I Love You, It’s Cool, stenges på Bear In Heavens nettsider. Grunnen til at du burde høre på den – forøvrig samme grunn til å ikke høre den – er fordi dette er den samme gjennomspillingen av skiva som Brooklyn-bandet satte på i desember. Det innebærer at musikken spilles av 400.000 prosent saktere enn den ble spilt inn.
Bandet forklarer ideen slik: på den ene siden ønsket de å vise frem musikken på en helt annen måte, mens de på den andre siden ville komme med et lattermildt og uhøytidelig stikk i siden til den stadig voksende gruppen band som lar albumene deres bli streamet i sin helhet lenge før den egentlige utgivelsesdatoen. Og det er egentlig dette møtet mellom det humørfylte og det kunstneriske som enklest beskriver Bear In Heavens musikk.
Fikk du med deg fisefine Beast Rest Forth Mouth i forfjor, men følte kanskje at trioen tidvis gjør seg selv mer utilgjengelige enn hva sunt er, vil du få langt mer ut av tredjealbumet. Det betyr imidlertid ikke at det ikke henger et tykt, fløyelsmykt og drømmende slør over synthpopen deres. Et slør som umiddelbart fort kan få den irriterende og upresise chillwave-knappen til å skru seg på i referansebanken bakerst i hjernen. Det er imidlertid forståelig – likhetstrekkene med blant andre Washed Out er flere.
Men likheten ligger først og fremst i følelsen av å høre musikk du så inderlig vil danse til, men innser at dét ikke er mulig uten å klønete vugge frem og tilbake. Og det er særlig her den ene av skivas to høydarer, «The Reflection of You», kommer inn i bildet (merksnodig stadionvennlige «Sinful Nature» er den andre). Dette er utvilsomt vårens beste keitete dansegulv-lovesong; bare senk skuldrene og glis deg tvers gjennom tekstlinjer som «I wanna run to you, but my legs won’t respond/I wanna know exactly what you are/If you come dance with me/I think you will like my moves».
Den samme åttitallspastisjen og new wave-referansene preger resten av albumet, som på «Noon Noon», der de våger seg utpå med en forsiktig gitarsolo, og sommersløye «Warm Water». Synthtunge «World of Freakout» er nok et «senk skuldrene»-statement. Og det er kanskje med dette i bakhodet at Bear In Heaven burde tatt en titt på seg selv da de skrev de avsluttende numrene «Space Remains» og «Sweetness & Sickness». Der førstnevnte fremstår masete og regelrett tom, virker den seks minutter lange avslutteren ufrivillig avslappet og psykedelisk.
Men om du bestemmer deg for å nyte I Love You, It’s Cool som åtte eller ti spor er egentlig likegyldig. Det er riktignok et album som trenger noen runder i hodetelefonene eller over høyttalerne til å falle helt på plass, men det er like fullt verdt det. Våg deg utpå stuegulvet, selv om du risikerer å bli oppdaget.
Kim Klev
