Det begynner å fylles opp i badet rett før Patti Smith skal til å gå på. Regnet har roet seg litt ned og det er nærmest opphold i forhold til hvordan det har vært så langt i kveld.
Se flere bilder fra konserten her!
Les også: Den ukjente Patti Smith
Mer om Norwegian Wood 2011 her!
Patti Smith kommer på til varm applaus. Hun har på seg en svart lue og åpner med ”Norwegian Wood”- temaet til The Beatles på gitar. Hun ønsker alle velkommen og vi er igang. Lyden er fin og konsis og lua må gå. Rocken er her.
Oppslukende tilstedeværelse
Patti Smith har en direkte og oppslukende tilstedeværelse som tar tak i deg med en gang.
Hun åpner med ”Dancing barefoot” fra 1979-plata Wave. Gitarist og samarbeidspartner helt fra starten i 1975, Lenny Kaye står i midten på scenen og styrer det hele, som en musikalsk hovmester.
Etter at låta er ferdig er publikum helt med. Dette lukter høystund i rockoppvisning lang vei. Reggaerytmene til ”Redondo Beach” fra debutplata Horses følger. Det er litt over halvfullt på badet i kveld. Det dårlige været har nok skremt noen etternølere som kanskje ville ha kommet hvis det var full sol. Dette gjør ikke Patti Smith noe. Hun tar på seg kassegitaren og fortsetter sine poetiske og musikalske reise med sin ode til poeten William Blake – ”My Blakean year” fra Trampin-albumet som kom i 2004.
Det bygger seg opp. Når vil forløsningen komme? Det føles som mange bekker små må bli en elv som ingen kan stoppe. Patti Smith og bandet hennes er i ferd med å skape seg sitt eget rom av lyd, følelser og dynamikk.
En helt annet setliste
Så tar de det helt ned, stille men intenst, inn i ”Free money” – igjen fra debutplata. Så smeller de til og hele bandet rocker på mens Patti Smith messer og jobber opp energien på toppen, mellom band og publikum.
Even if we lose, we win. `cause we let them know that we exist and that we´re here and we wanna rebuild our world…
Dette er så langt en helt annen setliste enn hun har gjort på de siste konsertene. Det begynner å føles som en spesiell kveld, dette. Hun unnskylder seg så for sin hese stemme. Noe som ikke er merkbart. Klassikeren ”Ghostdance”, fra den store gjennombruddsplata Easter fra 1978, følger opp.
Så introduserer hun Lenny Kaye og han sier ”Takk” på norsk og bandet braser inn i garasjerock-klassikeren ”Pushin´too hard” med The seeds som opprinnelig kom ut i 1966. På den får vi Lenny Kaye på vokal sammen med Patti. Rocken føles plutselig farlig og impulsiv igjen og alt kan skje. En herlig syresolo fra Lenny Kaye setter det i hel fokus.
Ingenting er som litt garasjerock på en fredag i Frognerbadet.
Jam’ete og syrete
Et dikt blir fremført og Patti Smith sier blant annet «Drinking the liquer of the stars» før bandet går inn i ”Beneath the southern cross” fra 1996 og Gone again-plata. Bandet tar det ned igjen for på sitt sedvanlige vis, men begynner dynamisk å bygge det opp igjen. Hele bandet begynner å bli varme nå. Dette er jam’ete og syrete, akkurat som det skal være. Ta oss til kosmos, det har da alltid vært et hyggelig sted å være når man er i godt selskap.
Det messes og syres videre. Konserten lever. En skam at det ikke er fullt her i kveld. Men de som er her (litt over halvfullt vil jeg anslå) følger med på alt som skjer.
Patti Smith framlegger så en følelsesladet appell til alle aktivister i Norge og verden for øvrig, som hun avslutter med «Even if we lose, we win. `cause we let them know that we exist and that we´re here and we wanna rebuild our world.»
Det brenner av idealisme hos den gamle punkgudmoderen ennå. ”Peaceable Kingdom”, igjen fra 2004 og Trampin´ blir så tilegnet alle som vil ta tak i verden i dag. ”Can I get a witness…
Ain´t it strange”, med sitt skrapete reggaekomp fra andreplata Radio Ethiopia fra 1976 fortsetter ferden mot natt.
Patti Smith og bandet har oss nå og tar oss dit de vil. Det er bare å overgi seg og komme seg inn i rytmer og ord. Det er et univers der inne, og du er velkommen, er den beskjeden jeg personlig føler. «Jeg er på vei Patti, jeg er på vei…». Igjen får vi en herlig syrete solo fra Lenny Kaye med Patti Smith som gnir og gnukker seg mot Lenny, som drar gitartonene ut. Voldsomt og kaotisk. Rockens legende kraft er virkelig. Patti Smith og hennes tror på dette, det er helt tydelig og det gjør at vi tror på det også.
Kvelden er for kort
Publikum klapper og roper det de kan. Rett og slett veldig bra rock fra et våkent og utadvendt band. ”Pissing in a river” starter opp uten noe snikksnakk. Kvelden er for kort for utenomsnakk nå. Det er bare å flyte ut med musikken. Bekkene har nå blitt en stormende elv og vi driver ned med strømmen mot evigheten. Det er bare å la seg rive med.
Så kommer den store gjennombruddslåta på hitlistene for Patti Smith, hiten ”Because the night”. Kvelden begynner å bli komplett. Jeg er rett og slett imponert over alvoret og lekenheten i denne konserten. Faen så digg å få øra renska opp med litt rock av beste merke.
“People have the power”, kommer så – fra comebackplata Dream of life fra 1988. Folket har all makt og vi tar den tilbake nå. Det føles som vi alle skal gå nedover gatene i Oslo etter dette og kreve makta tilbake til folket. Reis dere og kjemp folkens, Patti Smith har talt. Revolusjonen er nå. I hvert fall en liten stund til. Så lenge konserten varer er vi klare til kamp.
Hvis vi kan ta med oss en liten bit av dette engasjementet videre tror jeg akkurat nå at verden kan bli et bedre sted. ”Can I get another witness” – Rock n´roll niggers er det vi er og de andre kan dra til helvete akkurat nå. «We can change the fuckin´world» roper Patti Smith. Jeg føler meg klar til kamp, klar til forandring.
For en artist! for en konsert!
”Rock n´roll nigger” fra Easter går rett inn over syrete og energiske ”Gloria” fra Horses. Bedre avslutning kan ikke dette bli.
«The guns of our choice is this…» roper Patti Smith mens hun løfter opp gitaren sin. Sannere enn dette blir det ikke.
Det er ikke en konsert lenger – det er et rock n´roll vekkelsesmøte! Det føles som en spesiell kveld når Patti Smith kommer ut igjen alene helt til slutt for å ta personlige bilder og takke oss for opplevelsen.
En toppkonsert på en værmessig trist dag. Alt det er nå glemt. Takk Patti Smith med band. Dette føltes veldig bra og riktig akkurat nå. Det er første gang jeg ser Patti Smith live. Det blir garantert ikke den siste.
Dette spilte Patti Smith:
Dancing barefoot
Redondo beach
My blakean year
Free money
Ghostdance
Pushin too hard – the seeds
Beneath the southern cross
Peaceable kingdom
Ain´t it strange
Pissing in a river
Because the night
People have the power
Rock´n´roll nigger/Gloria
