Sjokktaktikkeri har etter hvert blitt noe av et rituale når et nytt album skal lanseres – i det minste blant artister av en viss størrelsesorden. Bare hittil i år har Rihanna, Beyoncé, Kendrick Lamar og sist James Blake (for å nevne noen få) dumpet ferskvare på et mer eller mindre intetanende publikum, med varierende hell.
Radiohead – som jo har eksperimentert med plateslippene sine tidligere – har den siste uken bygd opp forventninger ved å gradvis slette sin tilstedeværelse på ulike internettplattformer, plante et par illevarslende claymation-snutter der i stedet og etter hvert droppe to av sine flotteste låter på denne siden av Kid A (2000) og/eller Amnesiac (2001).
Søndag kveld kom A Moon Shaped Pool, Abingdon-kvintettens niende studioalbum. Det er både fullt mulig og fristende å betrakte disse elleve låtene som en oppsummering av alt de har foretatt seg fra og med de ovennevnte platene – og til dels også før dem.
De allerede kjente smakebitene «Burn The Witch» og «Daydreaming» – henholdsvis en uvant nynnbar, filmatisk og lavtflygende angstbiter og en dirrende, duvende pianoballade med elektrorusk i øret (og øyet) – legger listen høyt. Men de beste stundene her rager gledelig nok enda en etasje over disse to, som altså innleder skiva (låtene kommer i alfabetisk rekkefølge, eiendommelig nok).
«Glass Eyes» er kanskje den vakreste låten Radiohead noensinne har gitt ut – Jonny Greenwoods arbeid med filmmusikk har opplagt gitt bandet noen drøye orkestrale muskler (sjekk også den John le Carré-flørtende titulerte «Tinker Tailer Soldier Sailor Poor Man Beggar Man Thief», hvis avslutning hinter om at de virkelig har en Bond-låt i ermet, om noen bare tar til fornuften og bønnfaller dem).
Truende «Ful Stop» ville sklidd rett inn på de sterke platene fra millenniumskiftet, mens «Identikit» løftes av Thom Yorkes enmannsspøkelseskor. «The Numbers» er det nærmeste gruppen kommer både funk og klassisk rock (på best tenkelige vis), og påfølgende «Present Tense» rives mellom slepen bossarytmikk og mollsvøpt alvor.
Lyrikken er sedvanlig kryptisk, men Thom Yorkes ferske skilsmisse kan muligens forklare enkelte passasjer der sedvanlig globalt svartsyn må vike for mer personlig misère. Selv låtene som fremstår noe enkle og underutviklede («Decks Dark», «Desert Island Disk») har en funksjon i sammenhengen og vokser ved nærlytting.
Den mest overraskende inklusjonen på A Moon Shaped Pool er sistelåten «True Love Waits», som har vært en fanfavoritt siden bandet begynte å spille den live for over 20 år siden. Den fins i en konsertversjon på liveplaten I Might Be Wrong, men her er kassegitar og insisterende vokal byttet ut med en resignert Yorke akkompagnert av spartanske tangenter. Versjonen splitter allerede fanbasen – selv synes jeg effekten er knusende nydelig, i all sin lavmælte og nervepirkende prakt.
A Moon Shaped Pool byr i sum på et svært gjenkjennelig, men på sitt vis lett overraskende Radiohead. Der bandet har brukt halvannet tiår på å dyrke det fragmenterte og fremmedgjorte – og tone ned sin betydelige emosjonelle slagside – er balansen mellom bitterhet og sødme nær perfeksjonert i denne omgang. Noen ganger er fram og tilbake akkurat passe langt.
Marius Asp
