Fem år har kommet og gått siden albumet The Electric Lady, som virkelig går høyt og lavt, ble lansert. Metropolis-konseptet, hvor hennes alter ego Cindi Mayweather har hovedrollen, gjelder på store deler av hennes katalog. Fascinasjonen for androider vil ingen ende ta og Dirty Computer er ikke noe unntak.
Noen vil påstå at det relativt svevende og forpliktende konseptvalget, som stammer naturlig nok fra et dyptliggende innovasjonsbehov hos Monáe, blir dratt ut i det evinnelige. Andre applauderer de konseptuelle utgivelsene og at hun er så himla ambisiøs. Undertegnede er et sted i mellom.
Den tilflyttede atlantaværingen har uansett brukt tiden godt det siste halve tiåret da hun har hatt roller i et par kritikerroste filmer samtidig som den 14 spor lange platen ble spilt inn i samme fem års periode.
Det minst overraskende med Dirty Computer er at den er musikalsk eklektisk – pop, psych- og nusoul, funk, varm elektronika, rap, blant annet. Legg til en seksuelt ladet retning, marginalisering av folkegrupper, feminisme og forfølgelse av ulykksalige roboter med rævva hell i kjærlighetslivet i kjelen, så nærmer man seg noe av essensen av hennes tredje fullengder.
Albumåpner med starter svalt, gjestet av n’sjølveste Brian Wilson, før skuffende «Crazy, Classic, Life» tar over i all synthen den svøpes i. Låten skifter karakter til det bedre når det er i overkant av ett minutt igjen og Monáe rapper thight som et trommeskinn, noe hun gjør titt og ofte utover platen.
Finfine «Take A Byte» har et refreng som er ganske likt som den MGMT-låten, uten at det tar vekk særskilt med groovyness. Den luftige disco-saken «Screwed» går heller ikke i glemmeboka. Singelen «Pynk» med Grimes syns jeg egentlig er litt harry hvor det synthklimpres før et liksom-hardt-gitarriff tøffer opp låten. Raffe vagina-bukser i den tilhørende videoen, da.
Forøvrig, Monáe fikk hjelp av legenden Prince før han døde. Dette høres særskilt på singelen «Make Me Feel», og det skal godt gjøres å ikke høre at han har strødd stjernedryss på denne. Apropos lett gjenkjennelig – Pharrell leverer et gjenhør med det Neptunske universet på «I Got The Juice» før «I Like That», en sjelfull klinelåt og albumets høydepunkt produsert av Organized Noize, trioen bak lyden til Outkast, balsamerer hodet.
Sykt fine «Don’t Judge Me» på seks minutter er neste låt ut. Så demper «So Afraid» ballet før «Americans», Phil Collins-homagen (føles sånn,i alle fall) runder av.
Jada, det er mye her. Likefullt leverer Monáe flørtende og funky musikk, selv når ærgjerrigheten noen ganger tar overhånd.
Ali Soufi-Grimsrud
«I Like That»:
