På 1800-tallet oppsto ideen om devolusjon. At arter snudde og ble mer primitive, i motsetning til evolusjon, som man mente hadde et felles, endelig mål. Men heldigvis, som med metal, har man blitt noenlunde enige om at evolusjon ikke stiller finsiktet inn mot et mål eller en ideell størrelse. Hvor Oslo-bandet Insense har tittelen De:Evolution fra, bortsett fra at det høres ut som en remiks-plate Fear Factory kunne gitt ut, men det er en lykke for oss metalfans at bandet har sin egen evolusjon, og utvikler seg i nye, ofte overraskende retninger for hvert album.
Bandets femte album – delt inn i fire deler på reneste Dream Theater-vis – starter med den korte og fengende «Conception», som setter tonen for De:Evolution. Det er catchy Meshuggah-light riffing og utsøkt komp, og Tommy Hjelms stemme veksler stadig mer fra skriking til melodiøse, lett melankolske fraseringer. Singlen «Meandering» følger, og oppsummerer egentlig hele albumet med et Gojira-aktig arrangement og Hjelms stemme som insisterende truer med å spreke over i growling, før et svevende, nesten poppete refreng tar over. Det låter aldeles strålende.
Se musikkvideoen til «Meandering»:
Part II åpner med «Undoers Arise» som lett konkurrerer med «Harvester of Sorrow» om soundtracket når Godzilla en gang kommer til Norge og skal stampe ned byen vår. Låten har et riff så buldrende, seigt og drivende at det er nesten arrogant av Insense å ikke gjøre mer enn to minutter og seksten sekunder av det.
Kjappere låter som «What Life» sender anerkjennende nikk mot bandets mer thrash-inspirerte sider, mens «Some Holy Thing» står igjen som albumets store og vellykkede invitasjon til radiospilling. Hjelm har ikke rekkevidden til moderne metalvokalister som Corey Taylor, men har særpreg og selvtillit nok til å dra i land en låt som «Some Holy Thing». I en verden av glatte, kjedelige amerikanske metalband som opplever voldsomt med suksess, er det digg å høre Insense rocke ut som om de fremdeles står i øvingslokalet og synger gutteromshjertene sine utover rommet.
De:Evolution viser et Insense som søker mot mer tilgjengelige elementer, blander det med den hardere delen av sin tidligere diskografi, og ender opp som deres svenske fan og turnékollega Anders Fridén og hans In Flames: de blir bare bedre av å bli mykere og mer melodiøse.
Asbjørn Slettemark
