Big Boi har siden debuten med Outkast seksten år tilbake, stått i skyggen av eksentriske, esoterikse og forholdsvis uberegnelige Andre 3000. Der Andre er blitt regnet som den geniale, har Big Boi, særlig av utenforstående, blitt redusert ned til «den andre», eventuelt «den konstante». Rapperen Big Boi sto i kontrast til den musikalske Andre. Talende nok var det såvidt Big Bois solodebut fikk se dagens lys. Hadde makker Andre 3000 sluppet en egen skive, ville sannsynligvis hypen gått av hengslene lenge før skiva i det hele tatt var påtenkt utgitt. Big Bois utgivelse forble bortgjemt for offentligheten, rett og slett fordi plateselskapet Jive la lokk på hele greia. Hvis det er noe som fremstår som tydelig ved Sir Lucious Leftfoot (bortsett fra at Jive bør skamme seg) er det at ideen om Andre som musikalsk genial og Big Boi som den nødvendige konstanten ved siden av er riv, ruskende gal.
De svakeste sporene på Big Bois solodebut er nemlig knallsterke, de sterkeste sporene er rett ut vanvittige, og skiva som helhet står knapt tilbake for det beste Outkast har gitt fra seg.
Enhver skive som inkluderer trioen «Shutterbug» (den beste Scott Storch-produksjonen på denne siden av 2005 og årets låt – garantert), magiske «Fo Yo Sorrows» og Gucci Man-gjestende «Shine Blockas» er noe utenom det vanlige. Det eksepsjonelle med Sir Lucious Leftfoot er, utypisk for rapalbum anno 2010, at få av de andre sporene på skiva står noe tilbake for singlene. Alle de femten sporene føles livsnødvendige for skiva som helhet, og bortsett fra noe statiske og i overkant pompøse «General Patton» er albumet blitt en tilsynelatende personlig og ikke minst helhetlig videreføring av Outkasts lydbilde. «You Ain’t No DJ» lener seg på ATLiens, «The Train pt II» er gjørmete funky Oukast a la Aquemini og «Tangerine» med T.I er lyden av Outkast anno 2010.
Med Organized Noize bak omtrent halvparten av sporene vet du hva du får – vi snakker gritty sørstatsfunk, gråtende gitarer, håpløst tight trommeprogrammering og Sleepy Brown-vokal. Og en Janelle Monae som løfter et album som knapt kan bli bedre enda et hakk mot himmelen.
Fakta er at omtrent ethvert av de femtene sporene på Sir Lucious Leftfoot hadde vært et høydepunkt på alle andre rapskiver som har kommet de siste årene, og at Big Boi femten år inn i sin egen karriere aldri har hørtes verken bedre eller viktigere ut. Og fortsatt har jeg ikke nevnt at han også tekstmessig leverer fra seg det beste han har gjort på et album noensinne, jeg har valgt å ikke legge vekt på verken det glimrende gjesteverset fra Yelawolf eller det faktum at Lil Jon leverer det beste han har gjort på år og dag, og klarer å få Jamie Foxx til å høres bra (!) ut. Og jeg har komplett oversett hvor fint refrenget på «Night Night» ligger, de stadige hintene tilbake i Outkastkatalogen og hvordan «Shine Blockas» utklasser Jay-Zs Kanye-produserte «This Cant Be Life» på tross av de begge tar utgangspunkt i det samme«I Miss You Baby» -samplet . Gud vet hva slags skive Sir Lucious Leftfoot kunne blitt dersom Jive hadde latt Andre 3000 legge de versene han skulle ha lagt. Det kunne ha blitt for mye for oss.
Big Boi har levert en skive som gjør at jeg husker hvorfor jeg elsker rap, elsker hip-hop og skulka en dag på videregående for å kjøpe og høre Outkast-skiva Stankonia. Jive nektet utrolig nok å gi ut Sir Lucious Leftfoot i noe som må ha vært en kollektiv psykose. Jeg tipper de angrer. Men heldigvis og takk gud fikk LA Reid hos Def Jam dytta ut klassikeren til slutt. Årets skive? Høyst sannsynlig!
Andreas Øverland
