Necro, Teltscenen
Av idioter, for idioter, om idioter.
Hadde noen fortalt meg at Quart ’09 ville tromle sammen et sterkere hiphop-program enn sin konkurrent i øst for et halvt år siden, vil jeg jeg ledd hånlig og hoderystende. Nå er det ikke bare et faktum, men til alt overmål et som kan være med på å forklare hvorfor i allverden et entusiastisk oppbud av formiddagsdrita Hove-kids lager leven foran Teltscenen innen den korpulente Brooklyn-rapperen Necro entrer den.
Skjønt: De sløve utropene i lokalet stammer i all hovedsak fra kranglevorne, solbrente syttenåringer som like gjerne kunne vært på Luxus Leverpostei, eller ligget marinert i eget oppkast i en av danskebåtens glattceller. Det som foregår på scenen er tomhet på sitt mest bråkete, med Necros sjokkstrategi – klemt inne i en åndsfattig glipe mellom splatterfilm, porno, rap og metal – avkledd som så kald og uinspirerende at man får lyst til å røske opp gressplenen utenfor teltet for å la seg begrave levende under den. Det egentlige sjokket? At det er mulig å grynte så høyt og si så lite.
Det er ikke bare infantile drapsfantasier og klamt narkopreik som utgjør de essensielle betsanddelene i dette universet: Fitte skal man også ha, og under låten «Who’s Your Daddy?» dras et titalls ungjenter opp på scenen, med et uttrykt ønske om at de skal by fram ræva, brystene eller helst begge deler. Ingen gjør det, og fra en publikumsvinkel føles dette nederlaget som en rettferdighetens seier: Necro klarer ikke engang å lure forvirrede rips til å flekke hud. Han er verken teknisk begavet, morsom eller barsk nok.
For å sno mannens eget credo: Dette er musikk å sovne stille og uberørt inn til. Død, hvor er din brodd?
Marius Asp
