«Med Pale Green Ghosts klorer John Grant seg for alvor fast som en av de mest særpregede og kompromissløse låtskriverne som opererer for øyeblikket, både melodisk og lyrisk,» skrev Marius Asp i sin P3 Elsker-tekst om John Grant tidligere i år. Asp er en av flere i redaksjonen som ikke bare kjenner spontan medfølelse for Grants sortmalte tilværelse, men som også har glist, humret og knist av den. Gjerne høylytt.
I anledning kveldens konsert på Parkteateret i Oslo – han kan også oppleves på Bergenfest i morgen – har vi snakket med 44-åringen om å utlevere sitt mest intime privatliv i tekstene, om humoren som går med på å avvæpne mørket, om musikken som har farget ham aller mest – og hans favorittskiver akkurat nå.
Synthen var kallet
Da Colorado-fødte Grant, nå bosatt på Island, gav ut solodebuten Queen of Denmark i 2010, var det med et organisk og lavmælt mykrocklydbilde – med det midlertidige backingbandet Midlake til å sette sine spor av folkrock i uttrykket.
På den årsferske oppfølgeren Pale Green Ghosts beholder riktignok Grant fragmenter av denne paletten, men legger også et betydelig fokus på modulære synthesizere og dumpe, elektroniske beats – takket være produsent Biggi Veira, kjent fra technogruppa GusGus. Han ble huket inn for å finne uttrykket Grant alltid har drømt om.
– Hjertet mitt banker spesielt hardt for synthpop og elektronisk musikk. Jeg er veldig åttitallsorientert, og elsker band som Kraftwerk, Depeche Mode, Throbbing Gristle, Yello, New Order og Eurythmix. Det har bare tatt lang tid å finne noen som har kunnet hjelpe meg i den retningen jeg alltid har ønsket å gå. Jeg har vært en stor fan av GusGus siden albumdebuten i 1995, og visste at Biggi kunne hjelpe meg. Spørsmålet var bare om han hadde lyst, sier Grant.
Han forteller at det går et generasjonsskille mellom forgjengeren og Pale Green Ghosts, både på et lyrisk og et musikalsk nivå. Kanskje mer en tilfeldighet enn noe planlagt, riktignok.
– Der Queen of Denmark handler om barndommen, handler Pale Green Ghosts om voksenlivet. Det synes jeg passer godt med lydbildene, for jeg vokste opp på 70-tallet og ble voksen på 80-tallet, forteller Grant.
Ingen intimgrenser
Man kan kanskje forstå hvorfor 44-åringens musikalske katalog ikke lyser opp som morgensolen. Livsløpet til Grant er nemlig noe utenom det vanlige: Han har tidligere slitt med rusavhengighet, bært på skam rundt det å være homofil, og har nå også fått en HIV-diagnose – alle temaer han tar opp på begge soloalbumene.
– Å være privat i tekstene føles som en veldig naturlig ting for meg, mens enkelte synes nok jeg krysser en linje. Sånt forstår jeg meg ikke på. Det er ikke sånn at man forteller noe folk aldri har hørt eller følt tidligere.
– Det er som om mange ønsker å skape et bilde av at man er sterk og uredd, at man ikke skal plage andre med sine problemer. Men kunst er tross alt dypt personlig, så hvorfor skal jeg ikke snakke om tingene slik jeg ser dem, sier Grant.
Latteren som forlenger livet
Han bruker også mye tid på å dvele ved den tapte store kjærligheten. «TC», som han kalles på albumdebuten, sammenlignes på Pale Green Ghosts-låten «Vietnam» med Agent Orange, navnet på de kjemiske våpnene USA benyttet seg av under Vietnamkrigen. I tillegg omtaler han seg selv som «The greatest motherfucker that you’ll ever gonna meet» i låta «GMF».
– Jeg liker å bekjempe det mørke gjennom humor, som en slags forsvarsmekanisme. Vi burde være flinkere til å le av livet, for vi må alle gjennom den samme dritten. Tilværelsen er jo latterlig halvparten av tiden, så jeg synes det er viktig å kunne gjøre narr av det. Det er en øvelse i å være til, sier han.
Du kan også forsøke å ikke knise av meningsløsheten når han i «You Don’t Have To» synger at: «Remember how we used to fuck all night long/Neither do I because I always passed out/I needed lots of the booze/To handle the pain».
– Pale Green Ghosts er nok et mørkere og sintere album enn Queen of Denmark. Men de er begge veldig personlige skiver, hvor jeg forsøker å forsvinne inn i en fantasiverden for å kunne takle virkeligheten. Jeg banner riktignok en del på albumet, men jeg gjør det av sinne. Og selvfølgelig er det mer humor på albumet på grunn av det, forteller Grant.
Grants musikktips
Avslutningsvis ba vi John Grant nevne tre av albumene han har hørt aller mest på mens han nå er på turné. Og kanskje ikke overraskende går det mye i synther og elektronikk, fra kostymekledd industrisynthpop fra Canada, via det dramatiske lydsporet til den seneste Evil Dead-filmen, til en britisk-australsk duo med en forkjærlighet for futuristisk klubbmusikk.
Skinny Puppy – Weapon
Roque Baños – Evil Dead Original Soundtrack
Africa Hitech – 93 Million Miles
